Faksimile: Rushprint
Den syriske dokumentarfilmprodusenten Orwa Nyrabia, som leder verdens største dokumentarfilmfestival, er gått lei av vestlige filmskapere som reiser ut for å «redde verden». Da jeg fikk intervjue ham for Rushprint, ble praten en slags ABC til hvordan kolonialisme typisk ser ut på lerretet – skikkelig forfriskende for meg, og kanskje lærerikt for norske filmskapere og andre som står i fare for å trekke fram det mest eksotiske når vi skildrer «de andre»?
Etter å ha sett litt for mange filmer der vestlige filmskapere har lest en reportasje fra et fjerntliggende land, fått filmstøtte og så reist dit for å «redde verden», mener IDFA-lederen det er på høy tid å avkolonisere filmblikket og dokumentarfilmen.
– Hvis du gjentar kolonialismens historie med kameraer, kan du ikke late som om du redder verden. Det er utbytting, mener Nyrabia. – Det er heller ikke sånn du skaper kunst, men business.
– Har du noen tommelfingerregler, en sjekkliste som norske filmskapere bør gå gjennom?
– Først av alt ville jeg snakket med mennesker, skaffet meg samarbeidspartnere som er ærlige, og lytte, ikke på en selvrettferdig måte. Hvis de sa at jeg var i ferd med å bli en «hvit redningsmann» – «a white savior» – skal jeg ikke tenke at de hater min medgang. Jeg vil lytte, spørre meg selv hvorfor og hvordan jeg ikke har lagt merke til det? Det får du kun til med folk som kommer fra andre deler av verden, andre kulturer, sier han. Her leser du hele intervjuet.
“Europeere leser alltid en artikkel i New York Times – jeg vet ikke hvorfor, men det er alltid der – om en historie på den andre siden av jordkloden. Du vil lage den filmen, du forbigår fire lokale filmskapere på veien, men flyr dit og betaler menneskene du møter, sånn at de hjelper deg – og de gir deg all den folklore du vil ha, for de trenger pengene. Du kommer hjem og føler deg som verdens beste menneske, fordi du reddet de stakkars menneskene. Kanskje får du til og med fly dem inn til neste filmfestival, der de viser fram sine tradisjonelle drakter, og du kan rope at «dette er urettferdig», og alle i salen har et øyeblikk av katarsis – men faktisk gjorde du alt for din egen skyld. Filmskaperne som bor der du spilte inn filmen, fikk ikke sjansen, og nå er muligheten borte.”