Forfatterselfie på HoF: Agnar Lirhus og Maria Børja

Tjåka fullt hus på mosselansering i går, av to romaner og en novellesamling – Johannes’ åpenbaring av Jonny Halberg, Dragen av Agnar Lirhus og altså min Hele verden skal elske oss – på aller fineste House of Foundation ved elva i Moss. Jonny, Agnar og jeg hadde i oppgave å introdusere hverandre, og her følger mine ord om Agnar:

Om samfunnsmennesket Agnar Lirhus og rusromanen Dragen

Skogen er grønn. Det var den talende tittelen på debutboka til Agnar Lirhus, og romanen ble kritikerrost og prisnominert. I løpet av de 17,5 årene siden har han skrevet 13 bøker for voksne, barn og ungdom. Han har vært nominert til Kritikerprisen, mottatt Bokhandlenes forfatterstipend, flere ganger fått Statens kunstnerstipend, og lokalt fått Moss kommunes kulturstipend og vært nominert til Christian Frederiks kulturpris for å ha «satt Moss på det litterære kartet».
            Sett utenfra er han altså en forfatter det satses på. Og like fullt, i høst, etter at hans nyeste roman, Dragen, knapt nok ble omtalt i mediene, skrev han i Aftenposten: «Ja, jeg er en mislykka forfatter». Mer om det snart.

Da Agnar ble medlem i Forfatterforeningen, sa han at han «har et mål om at det [jeg skriver] skal forandre noe. Jeg vet på et plan at det ikke gjør det. Men jeg trenger å si det til meg selv.»
            – Hvorfor tror du ikke at litteraturen kan forandre noe? spurte intervjueren.
            – Fordi jeg ser hvor lite kraft litteraturen egentlig har når det kommer til hvordan samfunnet er skrudd sammen.»

Kanskje det er derfor han også har skrevet debattinnlegg på debattinnlegg – om politisk grønnvasking, manglende klimadekning, norsk boligpolitikk og studiebyråkrati. Han har manet til kamp mot bro mellom Moss og Horten, gått ut mot DNB og senere alle banker som investerer i karbonenergi.
            «Hvorfor støtter ikke lærerne ungdommene?» spurte læreren Lirhus under klimastreikene i 2019 – før han ga elevene støtte (sitat) «av hele mitt hjerte».

Klimakampen foregår også i bøkene. I Liten kokebok – min Lirhus-favoritt – fletter han klimaendringer inn i et hverdagsliv med barn i kjølvannet av et samlivsbrudd, på en måte jeg aldri hadde lest før: så nært og lite og samtidig så stort.
            Romanen ble trukket fram i Vagant som lysende god klimalitteratur – fordi (sitat) «fortellerens omsorg omfatter både mennesker, planter og språk.»[i]

I høstens første anmeldelse av romanen Dragen påpekte Klassekampens kritiker Morten Langeland at Lirhus har en «samtidspolitisk vilje … det er få som matcher.»
            I Dragen er det rus og klasse som filtres inn i familielivets små og store situasjoner. Sånn gir romanen noe mer enn de personlige tragediene i andre romaner om rus, mente Langeland: «Den drivende lengselen etter overskridelsen som hører med rusbruken, får en gråere valør.»

Like etter publiserte Agnar en tekst som fikk langt flere reaksjoner enn romanen. I debattinnlegget «Hva skal vi med litteraturkritikk hvis den er en gratis reklamekanal for forlagene?» oppsummerte han hvilke forfattere som fylte bokspaltene i høst, og kalte dem kjendisforfattere. «Kulturjournalistikk har alltid basert seg på tidsånd og trynefaktor, [j]a», skrev han, «det nye er at avisene knapt skriver om andre bøker.»
            Innlegget ble lest særlig vrangt av Morgenbladets bokredaktør Bernhard Ellefsen: «Nei, norske forfattere får ikke for lite oppmerksomhet. Forfatterne som klager over kjendisfokus i litteraturkritikken, ser ut til å ha mistet all kontakt med virkeligheten», skrev han. Lirhus kontret – mellom langt sakligere innvendinger – med å kalle Ellefsen for «orakelet fra Fredrikstad» og innlegget hans for «en slapp fis».
            Jeg må le. Det er frekt! Og samtidig, fy fader, Agnar, som du har stått i denne debatten; trøkken og utholdenheten din, men også evnen til å grave fram fakta – den overgår mange av kulturjournalistene du kritiserte.
            Klassekampens kulturredaktør Bendik Wold oppsummerte at: «Takket være Agnar Lirhus – men i enda større grad Ellefsen, trer følgende paradoksale bilde fram: Norske forlag, bokhandler, kritikere og lesere er rørende enige om hva som er verdt å lese. Det populære er også kritikerrost; det kritikerroste er også populært – og bøkene som på denne måten svinger seg til seksere, litteraturpriser og masseopplag, er tilfeldigvis de samme [som er] kjøpt inn i pallevis av butikkjedene.»

I en nedlastbar debattbok dokumenterer Agnar i tall[ii] og ord det som er blitt kalt «Lirhus-debatten». Ingen går fri, heller ikke vi andre forfatterne som var enige, men ikke sa noe. Vi sitter der, beskriver Agnar, «konfliktsky og alene. Vi skriver på, i hvert vårt kontor, uten en overgripende analyse av situasjonen vår. … [f]ordi systemet er så uendelig mye større enn oss» og fordi vi vet at «det står horder av mennesker bak oss som puster oss i nakken.»
            Her viser Agnar hvordan nyliberalismen med sitt ideal om fri konkurranse, først har spredt seg til bokbransjen, for så å ramme forholdet forfatterne imellom. Selv nevner han ikke nyliberalismen med et ord, heller ikke i bøkene sine, selv der han åpenbart beskriver den. (Eller vent, i Oss, diktsamlingen om Moss! står plutselig diktet «tronvik. nyliberalisme.»[iii])

På House of Foundation 7. februar 2023. Foto: Gabrielle Leahy Tillson

«Alene har min stemme ingen betydning», skriver Agnar videre. «Det må bli et kor, hvis det skal føre til noe.» Han tror altså på det kollektive.
            Og i Dragen er nettopp friksjonen mellom individets og gruppas behov sentral – som når hovedpersonen vil drikke selv om familien lider under det. Her er det, beskrevet med en dæsj Freud, som om Daniels hensynsløse, begjærsdrevne id overtar (20):
            «Kai ser på ølen min. Den er nesten tom. Jeg skjønner hva han tenker, alle gjør vel det, men jeg gidder ikke si noe, for jeg er ikke en unge, jeg gjør som jeg vil, det er den voksnes privilegium.»
            I andre passasjer tar Daniels moralske superego over og reflekterer over fellesskapet – ikke minst det han har med barna (sitat, 139): «… på en måte finnes det ikke andre grunner til å være her enn dem. Alt jeg er, er en fiber i en tråd mellom fortiden og fremtiden.»

Agnar har skrevet noen av de nydeligste passasjene jeg har lest om å få barn, punktum. Et eksempel fra Dragen (68):
            «Bilstolen gynger i hånda, jeg kan kjenne den ennå, vekten av bilsetet pluss noen dager gamle Kai i hånda mi. … Jeg setter bilsetet forsiktig fra meg. Kai ser på meg mens jeg tar av jakka, øynene hans er rare og store, hodet er også rart og stort, jeg får følelsen av at han er et dyr som jeg har plukket opp og forelsket meg i.[iv]»

Jeg liker hvordan foreldrekjærligheten beskrives i små gjøremål eller ren tilstedeværelse[v], satt opp mot svimlende tanker som (215): «Hvordan kan jeg leve med ansvaret jeg har? Å være pappa er nesten for mye. Verden er for vakker og brutal på samme tid …».
            Men jeg liker også hvordan Agnar fyller barna med liv, personlighet, hvordan han lar dem være seg selv, individer, rare og intense på hver sin måte. Sånn blir jeg glad i Jon, Kai og Liva i Dragen. Og jeg blir livredd på deres vegne.
            «Disse barna er som alle andre barn, men de har også en ekstrem sårbarhet», skriver Agnar om hvorfor han ville tematisere rus i en barnefamilie, videre: «Mange lever i en lignende situasjon. Rusproblematikken sprer seg som ringer i vannet gjennom hele samfunnet vårt.»

I én eneste, uhyrlig setning antyder han hvordan barnas mor, Henriette, ble rusmisbruker. Den skal jeg ikke avsløre. Større plass vier han den tillærte streitheten og den ufrivillige annerledesheten hennes – hvordan hun gjør (sitat) «småjenter som de andre mødrene livredde, både for å få ansvar, men også for å høre om et liv som var større og mer vågalt enn livet de noensinne kunne drømme om å oppleve».

Så er det den deilige, dragende rusen[vi] (132): «Fylla er ikke kun for øyeblikket, fulle sommernetter har evighetens slør», tenker Daniel og konkluderer (133): «Alkoholen bringer meg nærmere evigheten.»

Men så forfølger han kitingen og opplever at (sitat, 122): «jeg trenger ikke finnes engang, annet enn som koblingspunkt mellom alt dette, fysikkens lover fanget i en oppblåsbar polyesterdrage …», videre (197): «sånn skal jeg bli, bankende av adrenalin, med hissig puls i ørene: ikke som meg, men en annen.»

Dette å skulle bli en annen eller forsvinne, går igjen i Agnars romaner.[vii] Like fullt er karakterene alltid i verden, taktilt til stede, enten de graver i jorda, sanda, lyser etter krabber, koker kraft på kreps eller ligger under himmelen der «stjernene henger som i klokkesnorer», som i Skogen er grønn (17).

Daniel i Dragen holdes fast – ja, jeg vil nesten si holdes rundt – av landskapene rundt Moss, som på en nattseilas med sønnene (211–12): «Så kaster vi loss og seiler inn i natta mens sola forsvinner i røde glør. Jon krummer seg i soveposen i cockpiten. Han titter på den blå nattehimmelen og forsvinner innover, innover, men samtidig utover, jeg vet hvordan det er, husker følelsen. Kai sitter på fordekket, spinkle skuldre i hvitt stjernelys. Da vi runder Stalsberga og får halvvind, setter jeg fokka og skrur av motoren: Vi driver lydløst gjennom natta og stjernehavet, og jeg vet at guttene burde sove, men hvor mange sånne netter er det i et liv?»

Her grøsser jeg, Agnar, jeg seiler med dem, med gåsehud, gjennom natta. Takk for det, takk for bøkene!
Til dere andre: Les dem! Og tusen takk for meg!

[i] «– Agnar Lirhus’ roman Liten kokebok (2016) bliver jeg lykkelig af at læse, netop fordi fortællerens omsorg omfatter både mennesker, planter og sprog. På den ene side er bogen – som omhandler en småbørnsfar i en ekstremt erfaringsnær i sine beskrivelser af hovedpersonens små daglige sysler. På den anden side er den samme mands tilstedeværelse i naturen og det opmærksomme lys, fortælleren lader falde over hver enkelt lille detalje i omgivelserne, udtryk for en form for selvudslettelse. Netop dén paradoksale kombination af selvhævdelse og selvudslettelse har den tyske litteraturhistorisker Hugo Friedrich og andre modernismeforskere trukket frem som et essentielt træk ved modernistisk æstetik. Jeg tror, vi har brug for denne koncentrerede opmærksomhed.» https://www.vagant.no/sissel-furuseth-litteratur-kan-fungere-som-mental-doomsday-prepping (min oversettelse)

[ii] «Da jeg debuterte i 2005 var det ikke uvanlig at en tittel solgte et par tusen eksemplarer. Man hadde bestselgere på den tiden også, men i tillegg en god del såkalte mellomselgere. Flestepartene var … også den gangen verstselgere – en kategori bøker en forlagsredaktør jeg snakket med på den tiden smykket seg med å være stolt utgiver av. I dag finnes bare to kategorier: bestselgeren (i entall) og verstselgere (i uendelig flertall).»

[iii] grusen spretter under dekkene, utløser
et foranskutt
savn:

her bada vi
løpende, byksende
kavende
her bada vi morgen og kveld
dag og natt
sommer, høst og vår
om vinteren også.
fulle og edru
lykksalige og bunnløst triste
vi sloss og lekte
og hoppa fra torpedostasjonen
20 meter i fritt fall
helt til moss forandra seg
en gang på nittitallet.
forsvaret ville kvitte seg med tomter de ikke kunne
vedlikeholde
kommunen fikk tilbud om å kjøpe plassen for 1
krone
isteden blei det private interesser som overtok
og nå er det gjerde rundt hele tomta
blomsterbed, veltrimma busker, gangveier.
«dette er ikke et badeland!»
her finner du ikke
kafé,
ikke landets vakreste konsertscene
midt i havet
sånn som vi drømte om.»

[iv] Jeg løfter den lille kroppen ut av bilstolen og legger ham mot brystet. Jeg bysser ham stille, helt stille, som om han ikke tåler noen ting. Jeg fylles med varme, jeg kan ikke huske å ha vært så varm noen gang, men varmen er ikke brennende, den er bløt og ulmer.

[v] eller stoltheten over samtalene de har, i Liten kokebok (13)

[vi] For eksempel der Henriette og Daniel og vennen Ante (100): «Vi lå strødd i lysninger og stirret på himmelen, så å si bevisstløse, eller nede i vannkanten, med beina i vannet, hvor klassekameratene matet oss med glassmaneter mens de lo, dette var vennene mine, sånt gjorde de, jentene jeg prøvde å innbille meg at jeg drømte om, de matet meg med maneter.»

[vii] Liten kokebok (124): «Her hvor blomstene lyste i alle farger, er det bare blått og hvitt igjen. Han skal aldri gi tilbake alt han har fått, men han kan legge seg vergeløst ned og bli potet eller sopp. Men aller helst en rød, dugget akeleie.»
                  Historien om oss (26): «Jeg elsket fremmedfølelsen i Oslo by, Ansvarsløsheten og ansvarsfraskrivelsen, at ingenting er min skyld.» Eller (27): «enheten mellom kroppen og sjøen da jeg kastet meg uti vannet, den plutselige forståelsen av at forskjellen mellom lufta og vannet bare er en kjemisk formel. Som jeg savnet å bevege meg i verden på den måten, inn og ut av formasjoner. Å synke ned i verden, ikke flyte over.» Eller (47): «Hvis jeg bare kunne smelte en sjelden gang, synke ned til grunnfjellet, ned dit hvor mosen en gang var grønn, hvis jeg kunne smelte som isen på Grønland og Nordpolen, i Nordøstpassasjen og Nordvestpassasjen …»
                  Affektlære (62): «Han lå på madrass på gulvet hos vennen og tenkte: Det er virkeligheten som drømmer meg, ikke omvendt, for det slutter ikke, aldri, jeg våkner ikke fra det her. Hvordan det som har skjedd kontrollerer meg, hver handling jeg gjør og hver tanke jeg tenker, jeg kommer aldri til å slippe fri.» Og (153): «Hvordan farta fra stupet dro han gjennom det kalde, blå. Hvordan han smelta sammen med vannet og liksom bretta seg ut, som om det som renner inni deg plutselig renner på utsiden.»
                  Skogen er grønn (52): «Jeg må fjerne meg fra teksten og gjenoppstå i abstraksjonene, sa Randén. Filosofien er ikke en lære, men tvert imot en virksomhet.»
                  Nå hogger de (7): «Han tenkte to ting. Én: Jeg må dra. To: Jeg må bli. Bli usynlig, kanskje?»