Simon McNally og Silas Henriksen i Some Girls Don’t Turn. Foto: Erik Berg
I Nasjonalballettens nye forestilling Portner/Kylián/Balanchine møtes tre generasjoner dansekunstnere med rimelig ulike syn på både ballett og kjønn:
«Ballet is the female thing. It is woman», sa koreografen George Balanchine. Hos ham danser kvinnen i tåspissko, gjerne også tutu, og i duettene løfter og virvler mannen henne rundt i piruett på piruett.
Den moderne mesteren Jiří Kylián bryter det kontrollerte klassiske formspråket, men også han er kjent for sine duetter, og nesten alle er mellom mann og kvinne. Likevel beveger han seg litt bort fra synet på kvinner som én ting og menn som en annen. For det Kylián framfor alt gjør, er å utforske randsonene mellom de vante kontrastene:
«Det finnes litt galskap i oss alle», har han sagt: «Små hendelser kan utløse et skred som på et øyeblikk forandrer deg totalt. I alle menn finnes det litt kvinne og omvendt. Det er som yin-yang-tegnet. Ingenting er rent og perfekt, det er alltid en forstyrrelse.»
Hos Emma Portner, derimot, ser det ikke ut til å finnes to atskilte kjønn, men derimot et spekter med mange mulige kjønnsidentiteter. Sånn kan vi se Portner som del av en progressiv generasjon som anser kjønn som noe flytende, en kvalitet som ikke er bestemt en gang for alle.
Kanadiske Portner har brukt vinteren på å skape et helt nytt verk med Nasjonalballettens dansere. Når hennes urpremiere Some Girls Don’t Turn danses side om side med Kyliáns 27”52’ og Balanchines Divertimento nr. 15, får vi i sum en minileksjon i moderne balletthistorie og en slags prøveforelesning om kjønnshistorie.
Her kan du høre mer om hvordan det foregår!