Jeg intervjuet koreograf Alexander Ekman til Nasjonalballettens premiere på Ekman/Haagenrud/Kylián noen uker før nedstengning nr 2. Intervjuet ble publisert på operaen.no og på Operaens Instagram-konto (Operaen produsere ikke trykksaker under covid-19-pandemien):

Utdrag fra instagramstory der intervjuet ble gjenfortalt i kortversjon. Faksimile: Operaens instagramkonto

Da Alexander Ekman fikk sine første anmeldelser for drøyt ti år siden, reagerte han så sterkt at han valgte å parodiere kunstkritikeren. Resultatet ble hans største suksess så langt, balletten Cacti.

Tekst: Maria Børja
Foto: Erik Berg

– Jeg skapte Cacti for ti år siden. Jeg var 26 år og hadde skapt koreografi i noen år, og var i startgropa med å få anmeldelser. Det var uvant å åpne en avis og lese hva et annet menneske mente om det jeg hadde skapt. Det kan være morsomt, men det er også merkelig, for det er jo bare meningen til ett eneste menneske.
            Særlig problematisk syntes han det var når kunstkritikere var slemme, noe som særlig kan skje i storbyer som Paris, New York og London.
            – Det er der de ekleste kritikerne finnes, mener Ekman. – De inntar en kunstkritikerrolle, som man også kan se portrettert i Disney-filmen Ratatoille. Og det fenomenet ville jeg skape noe ut av.

Parodierer kunstkritikeren
I Cacti hører vi et lydspor som likner hva en kritiker kunne sagt om et kunstverk. Det snakkes om postmodernisme og undertekst og statuer som troner på sine pidestaller. Teksten er skrevet av Spenser Theberge, en av originaldanserne i Cacti i 2010.
            – Danserne og jeg satt utover i rommet og skrev tekstene sammen, som en kreativ happening, og Spensers tekst passet perfekt. I dag er han kunstner på vestkysten i USA. Da vi satt i det rommet, visste vi ikke teksten skulle bli så betydningsfull, sier Ekman.
            – Den er en ganske vanskelig tekst, så man må følge med. Men om man virkelig lytter, er den veldig morsom – og har mange lag.
            Som kaktusen har den også mange pigger – rettet mot den snobbete kritikeren.

            – Ti år har gått, i dag er du en mye mer erfaren koreograf. Er du fremdeles sårbar for anmeldelser?
            – Ja, om man ikke er sårbar, kan man nok ikke skape noe nytt, sier Ekman.
            – Det gjør fremdeles vondt å få en dårlig kritikk, men jeg kan også holde med kritikerne. Vi behøver jo kritikk! Jeg reagerer når kritikere er slemme eller kun skriver ut fra sitt eget perspektiv. Men nå har jeg erfaring til å takle det, og blir mer irritert enn lei meg. Mitt råd til unge kunstnere er: Om du får en dårlig anmeldelse, keep going. Kritikere er ekle i blant.

Kaktuser reiser verden rundt
Cacti har siden urpremieren i 2010 blitt danset av godt over 20 kompanier verden rundt: Fra New Zealand og Australia til Brasil og Canada, foruten mange europeiske land. Til Nasjonalballetten kommer den rett fra Ekmans hjemby Stockholm.
            – Hvorfor tror du den internasjonale interessen er så stor?
            – Jeg tror det koreografiske håndverket i Cacti er detaljert og underholdende og fanger ens oppmerksomhet – ikke som et show, men fordi det er rytmisk underholdende. Jeg tror også alle moderne mennesker kan forstå seg på den snobbete kritikeren. Ikke minst har balletten har spektakulær musikk. Man får takke Schubert og Beethoven for at Cacti er så godt likt!
            Cacti beskrives gjerne også som en morsom ballett. Den Norske Opera & Ballett beskriver den som et verk ”med hauger av humor”. Likevel, i et intervju om Cacti har Ekman sagt at han aldri går inn i studio for å lage noe morsomt.
            – Stemmer det?
            – Ja, jeg prøver ikke å lage komedie. Du vet hvor slitsomt det er når noen prøver å være morsomme. Jeg vet ikke hvorfor man ler av allting. I Cacti ser man en katt som faller ned. Det er et absurd bilde, noe man ikke forventet seg, man blir overrasket, man skvetter. Men er det morsomt? Kanskje man ler fordi man forventer seg en latter?
            – Jeg er ingen humorkoreograf, jeg blir litt … Da har man ikke riktig forstått hva jeg skaper. Det finnes hele tiden en mørk virkelighet i allting.

Fyller scenen med kaktuser
I Oslo er Ekman mest kjent for å ha skapt A Swan Lake, en moderne versjon av Svanesjøen, der andre akt ble danset i 5000 liter vann. I andre balletter har han fylt scenen med høy (A Midsummernight’s Dream), tyll (Tyll), mengder av grønne baller (Play) eller kaktuser, som i Cacti.
            – Hvorfor gjør du dette, fyller scenen med ett element?
            – Det vil jeg ikke svare på, tror jeg.
            Han ler.
            – Jag tycker det er roligt? Akkurat kaktusen har en sterk symbolikk. Jeg valgte det objektet fordi kaktusen er en blomst som man kan analysere på mange ulike vis. Den har denne dobbeltheten i seg. Den er vakker, men hvass. Jeg synes den er en merkelig skapning, og vakker, helt enkelt.
            Timingen er også hvass i Cacti. 16 dansere gjør tidvis samme bevegelse, og selv beskriver de tempoet som høyt og fysisk krevende.
            – Jeg har alltid vært fascinert av synkron dans, forteller Ekman.
            – Jeg synes det er utrolig vakkert. Det er et samarbeid som går utover vår egoisme, som krever heftig kommunikasjon. Det sitter nok i ryggmargen, siden jeg er utdannet klassisk danser. Det sier seg nesten selv at det bidrar til å forme bevegelsene som kommer ut av meg.

Viser sin egen rytme
– I tillegg består Cacti av dansernes egne lyder: klapping, hysjing, utrop, latter, lyden av slag mot naken hud. Hvorfor det?
            – Jeg har ingen regler for hva mine verk kan være eller hva som kan skje. Jeg gjør det som kjennes naturlig og gøy og passende for verket. Om jeg vil ha lyd, spør jeg danserne om det, og så gjør vi det om det kjennes riktig. Og i Cacti gjør de perkusjonist-rytme-koreografi. Danserne er nesten som musikere.
            – Jeg har alltid hatt med lyd i koreografien min. Det kommer nok fra Mats Ek og tida mi i Cullbergbaletten, der de prater mye på scenen – i moderne dans er det ikke forbudt. For meg er det en forsterkning av rytmen. Jeg bruker lyd for å få fram rytmen.
            – Rytme, ja. Ana Maria Lucaciu, som innstuderer Cacti med Nasjonalballetten, har sagt at du er et av de mest rytmiske menneskene hun kjenner. Noe av det samme sier komponist Mikael Karlsson, som blant annet har skrevet A Swan Lake-musikken.
            – Jeg vet ikke, sier Ekman. – Jeg har nok en veldig sterk følelse av hvor lenge noe skal pågå. Det er vel det rytme er? Både i verkets kurve – hvor lenge skal en scene skal vare – men også i selve bevegelse: Hvor lenge skal mellomrommet i selve bevegelsen vare? Rytmen er også å finne et groove. Hva er rytme? Det er et bra spørsmål. ”Vad er musik?”, sa Ingmar Bergman. Jeg kommuniserer min rytme, helt enkelt.

Travle dager, pandemi til tross
Tross covid-19-pandemien har Ekman det bra. Han er i Stockholm, lever et mindre omreisende liv enn vanlig, men er travel, som vanlig. Nå jobber han med å omarbeide et gammelt verk skapt for Nederlands Dans Theater, der han selv tilbrakte mange år. I tillegg skaper han et interaktivt performancekunstverk. Samme dag som vi prater sammen, har han etterlyst deltakere via sin instagramkonto, @ekman.
            Tidligere i høst skapte han det koronatilpassede verket Shift for Kungliga Baletten på Stockholmsoperaen, der han selv ble danser. Det ble satt opp sammen med Cacti, som endelig fikk sin sverigepremiere.
            – Hvordan var det?
            – Fantastisk! Det var veldig vakkert å se Cacti i Stockholm. Etter ti år kom den endelig hit! Jeg lagde en egen stor versjon med 27 dansere på scenen. Det var bare lov med 50 personer i salen, men vi spilte den også inn. Det er heftig å se et verk fortsett kan leve etter ti år.
            – Jeg tror vi har et behov å forsøke å forklare allting. Jeg også. Og det er veldig tydelig hva Cacti handler om. Nå har jeg en periode hvor jeg vil skape mindre forklarende verk. Ting man ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel. Det er det som er så heftig med kunst, når man kan forstå noe uten ord.