Covid-19-pandemien utfordrer scenekunsten spesielt, fordi skuespillere, dansere og sangere er vant til å utøve kunsten sin foran et stort publikum, i nærkontakt med hverandre. Fra og med 15. juni ble regelen om én meters avstand på scenen opphevet, mens grensa for antall publikummere ble satt til 200. Skjerpet smittevern fører til at det produseres mindre publikumsmateriell. I Operaen lages det for eksempel ikke forestillingsprogrammer, men for at kommunikasjonsavdelingen fremdeles kan gi publikum interessant innhold, tas andre kanaler i bruk. Mitt intervju med danser Gakuro Matsui ble i september publisert på operaen.no og i kortversjon som story på Instagram – begge med bilder av DNO&Bs scenekunstfotograf Erik Berg. Under utdrag fra storyen følger et utdrag av teksten:
(Utdrag): Nasjonalballetens solist Gakuro Matsui har i mange år danset det meste – prinser, moderne hovedroller og nyskapende taleroller. Men så sliten som han blir av Alan Lucien Øyens verdenspremiere Gomennasai, har han aldri blitt før.
– Etterpå er jeg helt død! Det føles som jeg vil kaste opp, det er så hardt, sier Gakuro og ler. – Det er nesten synd at det ikke synes. Men å danse Gomennasai er tyngre enn å løfte 100 kilo. Etterpå ligger vi bak scenen og hiver etter pusten, begge to.
Med seg på scenen har han solist Douwe Dekkers. Også han er vant til å løfte prinsesser eller danse moderne hovedroller. Nå gjør de noe helt annet: De gjentar og gjentar ørsmå bevegelser – i det som nesten føles som det uendelige.
Sta sang, synkronisert dans
Huskoreograf Alan Lucien Øyen har valgt å skape dans til pianostykket Canto Ostinato. Tittelen kan ordrett oversettes med ‘sta sang’. Innenfor musikk er ’ostinato’ også en betegnelse på en musikalsk figur – en melodi eller rytme – som gjentas mange ganger, og her er det altså en liten strofe.
Samtidig gjentar danserne en bevegelse på scenen. Bevegelsen skaper en reaksjon hos den andre, og så gjentar og gjentar de kombinasjonen – til den plutselig endrer seg. Nesten som om det skjer en mutasjon.
– Det er en følelsesmessig utfordring med alle repetisjonene, forteller Gakuro. – Vi gjentar ting så mange ganger at vi er som døde allerede etter tre minutter, men så varer stykket i over ti!
– Dere må følge hverandre nært?
– Vi må være synkronisert. Nesten som én kropp. Hvis en faller ut, kan man se det. Da må vi prøve å finne tilbake til hvor vi er.
– Det å være helt synkronisert med en annen danser, er det noe ballettdansere er vant til?
– Nei, jeg tror det er første gang at jeg har vært synkronisert med noen i et så langt stykke. Vanligvis er man synkronisert med partneren sin i en duett, men ikke gjennom et helt verk. (…)