(en slags åpen kladd)
I juni 2015 reiser jeg til Ålvik i Hardanger for et skriveopphold ved Kunstnarhuset Messen. Jeg tar tog. I Drammen kommer det på en dame som mener hun har vindussetet, jeg viser henne billetten min, som sier vindu, men sier at vi gjerne kan bytte likevel, eller i alle fall halvveis? Det starter en samtale som lever i meg gjennom hele skriveoppholdet mitt. En flott dame, med kort grått hår med fall. På kanskje 60. Som har levd et sterkt liv, tatt sterke valg, og som i løpet av samtalen uttalte ordene "århundrets kjærlighetshistorie" med overbevisning.
Jeg finner et energisk, men konsentrert kunstnarhus ved havet – mellom fjord og snøkledte fjell ligger det gamle direktørhuset i Bjølvefossen smelteverk og gløder som jern. Her bor vi, amerikanske Jen tekstilkunstner, australske Ross poet, Minnesota- og Montana-poet Jolene, irske Susan felespiller og bildekunstner, pluss paret på toppen, nederlenderne som har slått seg ned her, fått to sønner, med allestedsnærværende ansvar og autoritet for sted og stemning – og en blind hund. Susan spiller konsert, spiller konserter, har vært her tre ganger, gått i hardingfelelære hos helten Knut Hamre, og gjort seg til venn av familien Kjepso. Hun tar oss med opp dit den en av de første junidagene, vi klatrer åssiden opp, over mørk jord, sleipe røtter og vannholdig mose og kommer bakveien inn på gårdstunet der gården ligger ute veiforbindelse og er hjem til et par på 82 (hun, skotsk, liten) og snart 80 (han, norsk, høy). Begge må være sta, men i møte med oss er de blide, klartalte og åpne – for nye mennesker, for samtale og ideer. 'I femti år har han holdt ut meg meg', sier hun, og trenger ikke å smile for å få oss til å smile og vite at det har vært femti gode, travle, diskuterende, åpne år – og slett ikke isolerte.
Dagene er lange til å begynne med. Som to dager i én. Jeg legger meg tidlig, står opp tidlig, og derimellom kjemper jeg med stoffet jeg har tatt med meg hit. Som skal bli en bok. Som redaktøren min har lest begynnelsen av, og likt, kalt en roman og bedt meg skrive videre på. Men bok? Hvordan vet vi at stoffet holder? Må det bli en roman, eller kan det være det er fragmenter som ikke holder hele veien til mål? Hva skjedde med angsten min for å skulle fylle en forhåndsdefinert form? Og hvor kommer disse ordene fra, 'må' og 'skal'? Jeg må gå vekk fra 'bok', 'ferdig' og 'produkt'. Blir målet for viktig, så uttalt og ettertraktet, da dør teksten, og denne teksten er i ferd med å dø mellom hendene på meg, med Hardangerfjorden som sin grav, idet det løsner. Et annet prosjekt har kommet inn fra sidelinjen, fra underbevisstheten, fra et sammenfall av alt, synes det, alt som er og har vært og kan bli.
Og naturen er der. Fjellene er så bratte at jeg må gispe når jeg snur meg etter den første klatringen oppover. Gispe og glise. Jeg blir en amerikaner som romantiserer Norge: Wow. Jeg blir viking, jeg blir fjellgeit, jeg blir yr og alt virker lett. Jeg skriver, teksten er ikke lenger stagnasjon, er ikke lenger tvang, den er mulighet og åpning, mot noe i min historie og noe samtidig universelt. Jeg tror på det nå: Om man går tilstrekkelig langt innover, kan man også gå utover, til det allmenne, til menneskene.
Jeg skriver en hund! Jeg redigerer en lengre tekst, stykker den opp, da jeg plutselig ser den: en fullkommen hund som sitter på siden, med ører og snute og hale og alt. Dagen etter blir jeg bedt om å passe den blinde hunden på huset. Slike ting blir til tegn i en hverdag der man har plass til luft mellom tankene, der alt strekker seg utover og innover og ingenting føles endelig.