Midnattssei fra Hardangerfjorden. Foto: Susan Hughes

(Work in progress):

Hvordan kan noen dager være så fylte, så skinnende, som om de bærer i seg et helt liv? Akkurat som denne dagen vil jeg leve, kan hun tenke når hun legger seg, og følelsen sitter i dagen etter, kanskje til og med noen dager senere: Den dagen der ble helt riktig, den kunne jeg ikke brukt bedre. Sånn skal livet mitt være. Så er det de andre dagene. Så trivielle, uten løft og vendinger. Fånyttes, nesten skamfulle. For det var ikke dagen som ikke gjorde noe ut av seg. Det var hun som ikke fylte den, som ikke brukte den til å bygge det livet hun vil ha. Hun som ikke klarte å snu det som oppsto, da noe gikk fra fint til skjørt, da noe ble skakt mellom dem. Det går alltid an å snu, har Henning sagt, en gang hun grein uten at det ble verken bedre eller verre. Men i dag er en sånn skinnende dag, og da er det bare å ikke tenke på de ru. Hun våkner og er uthvilt, hun løftes ut av senga mer enn hun må løfte kroppen ut av den, for hun vil se ut av vinduet, vite hva som foregår der ute. Det er luft rundt hjernecellene, vind i blodet, fart i armene, beina – det er søndag, en god dag, og Henning lager egg, og han merker det, han må merke det, for han snur seg som om det er sola som kommer inn i kjøkkenet hans, smiler til henne og sier: Sigrid, kan vi bo sammen, du og jeg? Det svir brått, som et rapp over de nederste ribbeina, men så gir det seg – det snur! – og intuitiv må han være, Henning, som vet at dette er dagen å spørre, dagen å føle sånt, synge ut og være glad i henne på den måten han er nå: åpen, lysende, mild, overveldende. Ja, sier hun. Ja, Henning.