23. mars 1994, to uker etter at Soundgarden ga ut albumet Superunknown, spilte de på Sentrum Scene. Det var turneens første kveld (!), og som del av en betydelig gjeng fra Moss (Helen Catrine, Lars, Peran, Kai, Thea, Yngvild, Kay, Ole Martin, Miriam, Tage, Espen H., Dag Ståle og Risto) hadde jeg sikra meg billett – til 200 kroner.
Det vet jeg fordi jeg 30 år senere står i kjellerboden og leser om kvelden i dagboka jeg hadde på den tida (som jeg kalte Ravn). Jeg har limt inn konsertbilletten og beskriver hvordan vi (mosse)jentene var i mindretall: «Det var 1700 folk der inne, og av dem kanskje 200 jenter.» På slutten gikk de to laveste av oss fram og «fikk sitte på skuldrene til to folk (gutter), så jeg hadde et flott overblikk overalt» – og her legger jeg til at jeg i noen sekunder fikk kontakt med frontfigur Chris Cornell: «Faktisk – det er jo ikke så stort der (Sentrum Scene). Men fullt var det.»
(På nettet, som vi ikke engang forholdt oss til den gangen, ble konserten senere omtalt som «one of the most heavily-bootlegged Soundgarden shows of all-time». Vi forholdt oss imidlertid herlig analogt til den; i dagboka skriver jeg hvordan jeg i forkant av konserten har tatt albumet opp på kassett – for å være litt forberedt. Det overrasker meg ikke om det var Yngvild som hadde rukket å kjøpe plata i løpet av de to små ukene som hadde gått siden utgivelsen!)

30 år. For en som de siste årene har jobbet en del med en helt annen komponist, Johann Sebastian Bach – som skrev noe av sin fineste musikk for 300 år siden – blir Soundgarden-konserten en tidsmaskin. For 30 år er en tidel av 300 år. Det gjør 30 år til lang tid, samtidig som jeg i en alder av 47 plutselig innser at 300 år kanskje ikke er så lenge (i alle fall ikke den evigheten som 17-årige Maria på Sentrum Scene ville tenkt). Menneskeheten er mer eller mindre den samme i dag som i 1724, i alle fall kanskje, men kloden er det avgjort ikke.

Dagboksnotater i hånden til en begestret 17-åring som blant annet noterer «musikk har vokst til å bli en stor interesse for meg, nesten en besettelse jeg ikke kan leve uten.»

Jeg tar meg i å spille Superunknown-albumet igjen og igjen. 30 år siden utgivelsen skjønner jeg fremdeles ikke helt hva Cornell mente med de mange kontrastene og nesten-paradoksene han skildrer i tittelsporet, men jeg elsker fremdeles den opprørske energien i låta – og måten den drives fram av Matt Camerons presise og samtidig nesten sinte trommespill (jeg synes også jeg kan spore en annen trommishelt i detaljene, nemlig Stewart Copeland i The Police. Det er sikkert etterpåklok ønsketenkning, men tanken gir meg glede). Også sistelåta, «Just Like Suicide», får det fremdeles til å dirre i meg – og nesten sju år etter at Chris Cornell tok sitt eget liv, gir den også albumet en uunngåelig tragisk klangbunn.
Likevel er det ikke disse kvalitetene som slår meg sterkest ved gjenhøret – nei, fordi det har gått en god chunk av tid siden utgivelsen, ser jeg plutselig muligheten av at Soundgarden allerede i 1994 beskrev de grove endringene verden siden har fått merke mer og mer av. Klimaendringene, som ikke minst påvirker California – med tørke og store, irreversible skogbranner – griper også om seg nord mot Seattle, byen Soundgarden og resten av grungen gjorden berømt. Og i «Black Hole Sun», det nærmeste Soundgarden kom en kommersiell hit?, beskriver Cornell «boiling heat / summer stench / ‘neath the black, the sky looks dead», en hete og stank vi etter all sannsynlighet vil kjenne mer og mer til i årene som kommer. Videre, i «4th of July», synger han:

Pale in the flare light, the scared light cracks and disappears
And leads the scorched ones here
And everywhere no one cares, the fire is spreading
And no one wants to speak about it

I dag vet vi at fornektelsen av klimaendringene har vært – og stadig er – en mye benyttet strategi blant selskaper som ønsker å tjene penger på olje, plast og overforbruk. Kanskje har vi også bidratt til fornektelsen selv, disse årene, jeg og du og alle andre? Norske Kari M. Norgaard, som har utvandret til USA og er sosiologiprofessor i Oregon (nabodelstat til grungestaten Washington), beskriver i boka Living in denial. Climate change, emotions and everyday life (MIT Press, 2011) hvordan nordmenn unngår å snakke om klimaendringer, nettopp fordi vi vet at gullgruven vår, oljeproduksjonen, er en av hoveddriverne bak klimaendringene. De to kjensgjerningene utløser kognitiv dissonans i oss, og derfor unngår vi helst tematikken.
(I et litt større bilde kan vi også se hvordan vi har unngått å skildre klimaendringene i kulturen vår. Hvor mange norske klimafilmer kan du for eksempel komme på? Hvilke andre «klimapop»-artister enn Marte Wulff har du hørt om?)

Kari M. Norgaards utgivelse «Living in denial» kan få klimakonfliktsky nordmenn til å se seg selv med nye øyne. Omslag: MIT Press

Jeg vil ikke fornekte mer, derfor roper jeg sammen med en rekke andre kulturfolk i Norge stadig høyere hvordan Norge i en tid med nye varme-, tørke-, issmeltings-, nedbørs- og uværsrekorder, stadig vekk lyser ut nye olje- og gassfelter. For noen helger siden ble Den norske Forfatterforening, som jeg er medlem av, den niende kunstnerorganisasjonen som på et år har vedtatt en resolusjon mot oljeleting. Vi blir neppe den siste – heldigvis. Dette er vårt kollektive opprør, som vi deler med naturvernorganisasjoner og ungdommer som fremdeles orker å streike for klimaet.

Mitt nei til oljeleting, min langfinger til Equinor (og selskapets forsøk på grønnvasking blant annet gjennom sponsing av norsk idrett), er uttrykk for et opprør som også fantes i meg i 1994. Da jeg satt og gynget på skuldrene til en svett type på Sentrum Scene, var jeg en opprørsk 17-åring som hadde drukket tre halvlitere og sneket seg inn på Sentrum Scene med lånt legitimasjon (takk, Kristin R.!) og som frøs på ryggen av Kim Thayils ustrigla gitarspill og måten han og Soundgarden og grungen viste fingeren til glossy harmonier. «In my youth I pray to keep», sang Cornell i konsertens åttende låt, og mitt middelaldrende grunge-jeg kjenner et blaff av lykke av at jeg tross alt har klart å bevare noe av ungdommens opprør i meg, om det enn har endret form og retning.

Om det faktisk er klimaendringer Soundgarden beskriver på Superunknown, kan jeg ikke vite sikkert, men kraften i opprøret deres er utvilsom, og den er sterk. 30 år seinere hegner jeg om denne kilden til opprør som om det står om livet, for det står faktisk om livet – kanskje ikke vårt eget, men livet til artene rundt oss og livet til barna våre og alle som kommer etter oss.
Mens Cornell synger: «Building the towers / belongs to the sky / When the whole thing comes crashing down / don't ask me why», setter jeg opp en enkel likning: «Klima + opprør = håp». Og håpet er, blant mye annet, at dattera mi og venninna hennes – om ti eller 30 år – skal kunne sitte på skuldrene til noen snille fremmede og gynge i takt med opprørsk musikk på et sted like fett som Sentrum Scene. Ja, kanskje helst akkurat der.