Gjennom sju helger har jeg lagt ut førstesida av de sju nye novellene mine i sosiale medier. Her er de, i tekst og bilde!

MENNESKER DET LYSER AV

Henning driver med surdeig. Jeg gjenkjenner skumpelydene av brødbollen mot kjøkkenbenken idet jeg våkner, kanskje var det de som vekket meg. Jeg er ør, dehydrert. Da jeg våknet i natt, slukte jeg et glass vann. Etterpå var det som om jeg aldri skulle få sove igjen. Det var fjerde tropenatt på rad.
          – God morgen, syvsover, sier Henning da jeg kommer ut på kjøkkenet.
           Jeg vasker meg under armene i kjøkkenvasken. Kommer til å svette mer og mer utover dagen, ingen vits i å dusje.
          Henning svetter også, i panna er håret mørkt av fukt. Han bruker hele overkroppen på å føye melklumpene sammen, fører en ny deig inn i den som har stått over natta. Hodet hans beveger seg fort, som i en finte. Krøllene rister kompakt rundt hodet, men han ser ikke ut til å plages av det.
        – La oss se hva som skjer når rug får kline med hvete, gliser han. (…)

PLUKKHOGST

Det er en liten hytte i skogen. Den er ikke enkel å oppdage, oppi en furu i en rotete blandingsskog like ved en myr, men jeg vet akkurat hvor den er, og jeg må inn dit, se om han er der. Kanskje er han bare hjemme, syk, eller syk på en måte jeg ikke forstår. Men det er ti dager siden jeg hørte fra ham sist.
Jeg står opp med en prikkende kraft i kroppen, som spenningen på et nachspiel idet røyken begynner å gå rundt. Jeg prøver å huske alt han vanligvis tar med. Lommelykt for å kunne se. Fyrstikker og avis – opptenningskvist har jeg ikke, men hvorfor skulle jeg tenne bål? Det er som om jeg må fjernstyre meg selv. Sette på kaffe, skjære brødskiver og hente fram sekken. Det mekaniske klarer jeg, men tankene mine er et annet sted. Furua. Trærne rundt. Myra litt bortenfor, som tviholder på fuktigheten. Avtrykket av noen som har ryddet en plass, som har gått rundt, båret og bygd. Holdt i hverandre. Jeg kler meg på automatikk. Tar med ekstra ulltrøye, halvannen liter vann, smører to skiver, enda jeg vet det vil bli for lite. (…)

SLUMRERNE

Den første som åpner døra, er rundt 180. Forholdsvis slank, med mørkeblondt hår, litt blasse øyne. Jeg kan ikke vite hvilke forventninger han har, om han vil stille krav, om hva eller hvordan jeg må prestere, eller om han vil gi fra seg kontrollen. I spørreskjemaet har han krysset av ved alle punkter. Når han pleier å legge seg, hva han gjør rett før og etter, når han sovner, hvor ofte han våkner, hva som vekker ham, når han står opp. Diagnostisert av medisinsk personell? Nei. Har satt diagnosen selv. I feltet for egenbeskrivelse skisserer han noen særlig vanskelige netter, hva han typisk drømmer om og hvilke bilder som gjør det umulig å legge seg igjen. Søvnmønsteret skjemaet tegner, eller mangelen på det, kunne vært hentet fra ethvert søvnforum, men på ordlyden virker det oppriktig. Han skriver at han ikke vil legge seg framfor mer fikse formuleringer som at han frykter søvnløsheten, og han bruker ikke ord som prokrastinering eller insomnia.
Inntrykket i døråpningen stemmer med det jeg har lest. Men hvor mye sterkere er han enn meg, og hvem har raskest reaksjonsevne? Jeg henger fra meg regnjakka, fokuserer på pusten. Dyp, jevn. Jeg må ikke tenke sånn. De som har grumsete motiver, finner enklere løsninger. (…)

TOPPLØS

Stoffet er et tynt lag mellom kroppen og sanda. Håndkleet rekker til under ankelen, sanda er varm mot føttene og strandsivene kiler meg på ankelen. Jeg vifter dem vekk med den andre foten, men i det samme jeg senker den igjen, er de der igjen. Jeg ser dem ved siden av meg også. Harde, stive, med en underlig farge helt annerledes enn grønnfargene på gresset, i skogen eller hagen hjemme. Jeg rører ved dem, det stikker mot hånda, men jeg liker dem likevel. De ser sterke nok ut til å kunne vokse på månen.
Jeg ligger på magen, da tør jeg ta av meg toppen. Ryggen min er skikkelig brun, sier Vilde, bare en tynn stripe tvers over, fra snora på bikinioverdelen når vi bader. Vi bader mye. Vi sykler hit, låser syklene med Vildes tynne kodelås, 2854, og løper rett ut i vannet. Dagene er like, det er varmt hele sommeren, og vi blir late. Eller om brunfargen blir viktigere enn bading. Vi bader bare når vi blir for varme. Eller når vi hører noen andre ute på svabergene, som hoier og plasker og kanskje er eldre enn oss, da trenger vi ikke si noen ting. Vi ser fort på hverandre, reiser oss og småløper over sandstranda der småungene og mammaene bader. Den siste biten over fjellene springer vi, men idet vi runder toppen der vi kan skimte stupebrygga, roer vi ned. Ingen ungdommer skal se oss spurte. (…)

KLOSTERGATA DEN VÅREN

18. mai går jeg på skolen i høyhæla sko og slitte olabukser og er antakelig full fremdeles. Det klakker uvant i trappa ned fra 2. etasjen hans, men det er ikke før jeg kommer inn på skolegården og ikke lenger kan snu, at jeg skjønner hvor dagen derpå jeg ser ut. Jeg våknet 20 minutter før timen startet og tenkte bare at jeg ikke kunne gå i det samme som i går, så jeg tok en av olabuksene hans, lyse og minst to nummer for store, et belte og en genser jeg har brukt et par ganger tidligere – kanskje eksen hans sin, eller en annen han har pult. Men skoa, jeg hadde bare dem jeg brukte i går, og på vei inn i skolegården kjenner jeg hvor feil det er. Selv de streite på trinnet, de som ikke var på fest i natt, 17. mai på en tirsdag, må se at jeg kommer rett fra nachspiel. Heldigvis er jeg en av de flinke, men vil lærerne se meg annerledes framover – som en som har bikka over eller er på vei?
Flere fra klassen min står ved inngangen, jeg kan søke mot Lisa og Evelyn eller Yan, men jeg ser etter Ida eller Ingrid. Kommer på at medier og kommunikasjon starter seinere på onsdager – så fjern jeg var da jeg valgte studiespesialisering. Det finnes kanskje strebere på media også, men de vet i hvert fall at det finnes et liv der ute, etter pugginga og prøvene. Pia i klassen har skrevet 5,2 på et ark og hengt det over senga. Også i går var det det siste hun så på før hun la seg, sikkert før midnatt, mens vi festa på svabergene. De faste folka på det faste stedet. Ida, Guro og jeg sendte vinflaska rundt, Ingrid klina med Eskil bak en busk. Det var faen meg på tide, sa Guro. (…)

AT HELE VERDEN SKAL ELSKE OSS

Da hun fortalte at de hadde gått fra hverandre, var det gått nesten fire år sia vi så hverandre sist. Jeg hadde utsatt det tre ganger, men en morgen hun spurte spontant: Treffes til lunsj? sa jeg ja. Jeg jobba deltid i en blomsterbutikk og så grei nok ut igjen, dessuten kom hun til å stå for pratinga.
          Jeg så henne med en gang, hun sto ved kassa og speida, og hun smilte da hun fikk øye på meg.
          – Hva vil du ha? sa hun og klemte meg, håret hennes var blitt lengre, tjukkere, men det lukta like godt som før. Fuktig blomstereng, kamillete.
          Vi satte oss ute, tett inntil nabobordet, men hun prata ikke lavere av den grunn. Han hadde fremdeles huset, fortalte hun, han var skilsmissebarn selv og mente at noe måtte forbli likt for sønnen. Egentlig handla det om at han hadde råd. Det var et stort hus, luftig. Litt utenfor det mest bissi området, med svære vinduer, ved det som hadde vært favorittparken min. Jeg dro ikke så ofte dit lenger.
         – Det er ikke akkurat drømmesituasjonen, men det funker, sa hun. – Vi snakker i hvert fall sammen.
         Hun hadde flytta inn i et kollektiv, med en kunstner og en skuespiller, en av dem var bartender på en kjent vinbar. Navnene sa meg ingenting, de måtte være nye venner.
         – Det er nesten Thomas jeg er mest bekymret for, fortsatte hun, og så på meg. – Jo, men du kjenner jo ham.
         – Jo da, sa jeg, og på en måte stemte det. Jeg kjente ham. Men ikke på den måten Siri trodde. (…)

KATRIN

Det er måten hun er lang på. Hengslete og lang samtidig som hun ser sterk ut. I stramme bukser ser beina hennes ut som basketballbein: legger, knær og lår som er vant til å løpe, hoppe. Men det er armene jeg legger merke til først. Tatoveringen er stoppeffekten, grønn, rød og svart på høyre overarm, som gjør at jeg ser spillet i tricepsen mens hun skriver. Både over- og underarmene har lange muskler tett sammenvevd med huden, en nesten selaktig fasthet. Også på hendene synes muskelspillet. Av alle i redaksjonen ville jeg gitt det vanskelige syltetøyglasset til Katrin.

Hun sitter da jeg kommer inn i møtehjørnet den første mandagen. Vi hilser så vidt, sier navnet vårt over det corny møtebordet, bredt og lavt som et gigantisk salongbord, før de andre kommer inn og gjør det samme. Jeg prøver å tenke at hun er en jeg skal ta imot, samarbeide med, men kontrakten min løper snart ut, jeg kan ikke ikke tenke på hva det betyr at det kommer en ny journalist inn. (…)

Alle novellene fortsetter åpenbart i «Hele verden skal elske oss», Cappelen Damm, 2023. God lesning!