Våren 2010 debuterte jeg med novellesamlingen Voksenting på Forlaget Oktober. Den frittalende og fysisk nærgående boka fikk mye medieoppmerksomhet og kritikerros.

"Erotisk knalldebut fra Børja."
EVA NYHAUG, MOSS AVIS

"Penetrerende prosa. Børja går tett på situasjoner, finner det punktet der den sosiale dansen kommer ut av balanse, pirker i det. Det gjør hun på ofte snedige og interessante måter, med mørk humor. ... Børja har nerve og blikk for detaljer og situasjoner. «Voksenting» har dette noe spesielle som gjør at en tar seg i å sitte og gruble på den i etterkant, litt forundret og fascinert på samme tid."
SILJE BEKENG, KLASSEKAMPEN

"Sensuelt, tett og bevegende om kvinner, om kvinner og menn, om sex, om forhold og om ensomhet. I sentrum for novellene i denne friske debuten finner vi unge kvinner som hver på sin måte møter og berører andre mennesker på ulike måter, både psykisk og fysisk … Børja skildrer miljø og opplevelser effektivt og presist. Hun frembringer sterke og intense stemninger og stemningsskifter [og] vet å skape brudd og temposkifter, før jeg selv rekker å lengte etter forandringer … Børja er innom mange sjangre i samlingen, men hun har allerede sin egen stil og tone som binder novellene sammen."
LINDA KASPERSEN, ADRESSEAVISEN

"hun har evnen til å finne fram til en slags nakenhet i framstillingen av relasjonene som ikke kan unngå å gjøre inntrykk ... Styrken ved novellene er etableringen av situasjonene. Her er Børja supergod ... Når det utpå senhøsten skal gjøres opp status for 2010-debutantene, er det all grunn til å tro at Maria Børja fortsatt vil være blant de fremste."
GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD

"Å peike på forfattarar som forfattaren har ein del til felles med kan ofte vere meir tilslørande enn opplysande. Her vil eg likevel nemne Hamsun. Det gjeld både den sanselege, sikre språkføringa og dei overraskande litterære bilda. Ein svært lovande debut - eg gledar meg til fleire bøker av Maria Børja."
BJARNE TVEITEN, FÆDRELANDSVENNEN

"Novelledebutant som skyt frå hofta og treffer navlen ... Det er skikkeleg,skikkeleg ekkelt. Og dermed flott. Det er frigjerande med ei slik inkludering av 'det låge', ikkje minst når det kjem frå kvinneleg hald ... Ved å la ein kvinneleg forførar med bindingsangst ta for seg av menn i verda, er Børja med på å gjere henne like normal som ein mannleg Don Juan. Don Johanne finst jo like mykje, så ein plass for henne i litteraturen med jamne mellomrom skulle berre mangle."
INGVILD BRÆIN, DAG OG TID

"Debutant Maria Børja har skrevet en sterk novellesamling om one night stands og andre voksenting ... Børja skriver utilslørt og direkte fra første setning av ... Det som løfter denne debuten er blandingen av det politisk og estetisk bevisste, og noe som skurrer. Der jeg tror teksten tar en vei, vrir den seg litt, lager et punkt og skifter retning. Det berører meg."
ANNE SCHÄFFER, BERGENS TIDENDE

"Børja har et språk som treffer midt i magen og balanserer hårfint på grensen mellom det som er personlig og det som bare er vulgært og ekkelt, men også mellom det som er trist og det som er komisk, eller heller tragikomisk. ... Leseropplevelsen er intens og utenom det vanlige, godt pakket inn i et kort og konsist språk. Med vissheten om at det høres klisjefylt ut, må dette være en av årets beste debuter."
NORDIS TENNES, UNIVERSITAS

"Jeg får kick av gode debutanter, blir rett og slett glad av førstegangsreisende som velger en annen rute enn det vanlige tråkket. Maria Børjas Voksenting er en slik denne våren. Fysiske noveller, rå folk, luktsterke scener, skakke relasjoner. Dyktig."
VIDAR KVALSHAUG, Twitter og Trampolineland

"Novellesamlinga inneheld ein ærleg, uslipen seksualitet ein sjeldan les maken til ... Børja har eit fast grep om sjangeren. Du rekk aldri lese deg fast, då stemninga heile tida snur og tek uventa retningar ... Voksenting er ein av dei tøffaste debutane eg har hatt gleda av å lese."
IDUN FIVELSTAD, RADIO REVOLT

"Det tematiske er gjennomført fra første til siste novelle ... For meg er nettopp spenningsfeltet mellom kroppsopptatthet og mangelen på varme og trygghet som Maria Børjas kvinner i disse tekstene preges av, sterkt og tankevekkende framstilt."
FINN STENSTAD, TØNSBERG BLAD

"Jeg leste ut Voksenting en tidlig søndagsmorgen, i ett strekk, faktisk, etter at jeg kjempet meg forbi min egen skam. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Jeg skal ikke lyve, det ble verre utover i boka, både skammen og sexen, for ikke å snakke om prippenheten, men det jeg likte veldig godt med denne boka, foruten at hun skriver veldig godt, det var det å utfordre meg selv, både som leser og menneske. ... Jeg  føler at Børja fortjener en anmeldelse som ikke bare handler om sex, men det er vanskelig å snakke om boka uten å nevne det. [Jeg håper] det skinner gjennom prippenheten min at jeg virkelig likte denne boka. Virkelig."
LINN STRØMSBORG, BOKMERKER.ORG

"Voksenting er historier med svært direkte skildringer og beskriver situasjoner som mange kan kjenne seg igjen i. Jentene er handlende og aktive, ikke biroller eller objekter. Her beskrives seksualiteten som en av mange erfaringer vi gjør oss i voksenlivet. Erfaringene er både gode og dårlige, rare og ekle og gir et godt innblikk i hvordan det er å være ung kvinne i dag."
SIGRID WESTENG ODDEN, FORENINGEN !LES

Jeg ga bortimot 20 intervjuer i forbindelse med Voksenting. I tillegg til disse faksimilene, ble jeg intervjuet i NRK P3s Pepper og pasjon, RadioNova, Trønder-Avisa, Adresseavisen, Østkantavisa og Moss Avis.

Lenker:

• Ny Tid: Slik de voksne gjør
• Dagbladet: Seksuell debut
• Forfatterforeningens debutantintervju
• NRK.no: Får hjertet knust av Per Petterson

En uke etter at jeg ble 27, så jeg at det ene øyet var ute av symmetri med det venstre. Det må ha beveget seg over lengre tid, men først da kommet så langt opp at jeg så det. I tillegg var det blitt mindre. Under begge øynene var det rifter i huden, som om noen hadde sittet over meg med en bitteliten kniv mens jeg sov. Rispet i underhuden mellom kinnet og den tynne, blanke huden under øyet. I triangelet mellom munnviken, haken og kinnene var det oppstått noe som så ut som bitte små ruter. Ørsmå klumper stykket opp huden og fikk den til å se tørr ut. Kanskje var det overflatiske forandringer, men for meg som hadde studert dette ansiktet hver dag i alle år, var endringene tydelige. Jeg hadde ikke tenkt på at jeg kom til å bli eldre. Det vil si, det var en mental forandring jeg hadde sett for meg, ikke at kroppen også skulle bli det. Huden, øynene, fingrene.
Jeg hadde forestilt meg at jeg som gammel satt der som en krokete dame, at jeg bare var sånn, ferdig, og at jeg skulle røyke. Jeg var ikke forberedt på at det skulle skje gradvis. Helt til å begynne med, i de minuttene da jeg sto foran speilet, gjorde det meg nysgjerrig. Under avtalene jeg hadde den dagen, pirket det meg i magen, som iver. Jeg gned hendene over armene, lårene, knærne. Sluttet ikke å tenke på hva som var det neste, hva som var underveis, ennå usynlig, men irreversibelt. Jeg følte meg fram over halshuden, kjente etter nupper, opp og ned. Jeg måtte komme meg hjem. Undersøke resten av kroppen. Huden. Forbi ansiktet, ned mot magen, bak på ryggen. Knehasene, rumpa, tærne. Jeg avlyste den siste avtalen og tok en taxi hjem. Hentet helspeilet og satte det overfor det jeg hadde på soverommet. Vrengte av meg klærne, undertøyet, og sto mellom dem. Jeg kunne se meg selv rett opp og ned forfra, og skrått nedover ryggsiden. Jeg så baken, musklene som formet lårene, de runde baksidene av leggene. Men jeg kom ikke nær nok. Jeg ville se detaljene, se hele huden: porene, stripene, linjene. Studere kroppens største organ, tett på, forske. Få med meg hvordan alt så ut nå, før de nye endringene kom. Jeg visste altfor lite. Var hud ferskvare eller utformet, en gang for alle? Resultatet av en fast oppskrift, genetikk, arv? Av halvannen kvadratmeter hud, fem kilo levende menneskeceller: Hvilke ville forandre seg, og hvilke ville holde på fastheten? Hvilke kom til å dø av seg selv, og hvilke ville gjøre det på grunn av uforutsett påvirkning, ytre miljø? Gjennom stemningene som turnerte kroppen, var det én som spente gjennom magen som en tynn stålstreng, jevnt, konstant: Det var ikke noen vei tilbake.

Jeg ringte legen vår. Han kjente familiehistorien, visste at det var en større fare for hjerteinfarkt blant mennene og en viss sjanse for ufruktbarhet blant kvinnene. Nå var han på vei ut i ferie, men han smilte da jeg beklaget det korte varselet. 
– Jeg har alltid tid til deg, sa han og lukket døra bak meg. 
Jeg viste ham rutene i ansiktet, de nye stripene. Asymmetrien mellom øynene. Jeg fortalte hvordan jeg hadde oppdaget endringene, så presist jeg kunne. At det hadde skjedd brått og ikke gradvis. Han svarte rolig på spørsmålene mine mens han gikk videre med de andre målingene. Det kilte da han lyste meg inn i ørene. Øynene ble blendet inntil jeg klarte å fokusere forbi strålen. Jeg så opp i taket da han rettet den lille lykten ned i halsen min. Jeg prøvde å ikke svelge, men den iskrempinneliknende spatelen skrapte bakerst i svelget. Jevnlig og udramatisk sa han Hm og Ja sånn som han hadde gjort da jeg var liten og besøkte ham sammen med moren min. 
– Når du først er her, skal vi også sjekke blodtrykket? 
Han pumpet opp instrumentet. Det prikket i overarmen. Han sa ingenting, kommenterte ikke hva han hadde sett. Tok bare fram stetoskopet og ba meg brette opp genseren, trekke inn. I yogaklassen kom den dype pusten automatisk, her brukte jeg fremdeles tid på å få det til. Jeg var vant til å bli analysert utenfra, men det gjorde meg svimmel at noen kunne lytte til innsiden av kroppen. 
– Det er noe som overrasker meg, Live. 
Det var fremmed at han brukte navnet mitt, og jeg skjerpet meg. Nå kom det som måtte komme. Han la vekk instrumentene og satte seg på benken framfor meg på det lille kontoret. 
– Du har en antydning til hjerteflimmer. 
Han snakket lavt og rolig mens han så ut av vinduet. Jeg visste ikke hva det betydde. 
– Det er ikke noe dramatisk i seg selv. 
Han vendte blikket tilbake mot meg med det som så ut som tårer i øynene. 
– Det underlige er at jeg ikke har hørt det før.
Hvisket han?
– Etter alle de gangene du har vært her.
Jeg klemte hendene mot punktet der ribbeina begynner. 
Bein. Hud. Ingenting var annerledes. Samtidig var det bare begynnelsen.

Annonsen hang der som en hvilken som helst maskinskrevet lapp, på en oppslagstavle ved utgangen av galleriet. Fonten var helt vanlig, Times New Roman kanskje, og bokstavstørrelsen var den samme gjennom hele. Jeg hadde sett liknende lapper tidligere, men denne gangen begynte det å stråle innover i magen. Unafraid amateur models, get in touch, please, sto det, og det var som om noe sto på spill. Det vekket noe i meg. Dyttet meg vekk fra der jeg sto, eller videre. Jeg hadde blitt spurt om å være modell, helt fra jeg var liten. Men nå. Det som var på gang i meg. Det måtte dokumenteres. Bli til noe. Det ville bare skje denne ene gangen. 
Jeg memorerte adressen til nettsiden og skyndte meg hjem. Var tørr i ganen da jeg åpnet maskinen. På siden rullet en film i fullskjerm. En mengde mennesker krysset hverandre på gata, tett inn mot hverandres kropper, men uten at de rørte hverandre. Filmen var gråhvit og i dårlig oppløsning, nesten som spionopptak, og lydsporet gikk fra en enslig, dyp cellotone som bygget seg opp til et crescendo av blåseinstrumenter i falsett og et stadig mer dominerende rytmebakteppe. Det var på en og samme tid irriterende og vakkert. En nøytral e-postadresse var oppført nederst på siden. Jeg skrev at jeg aldri hadde vært modell, ikke engang i nærheten av en kunst- eller kommersiell fotoseanse, og la ved et bilde der jeg bøyde hodet ned. Man kunne ikke se øynene mine, kanskje var de lukket. Det var den forrige kjæresten min som hadde tatt det. Det var noen år gammelt og et av de få jeg hadde som jeg likte. 
Etter to minutter fikk jeg svar. Han var amanuensis ved Institutt for sosialantropologi og forsket på byutvikling med fokus på åpne plasser og menneskelig interaksjon. 
– Det jeg er på jakt etter er samhandling, skrev han. – Jeg kommer tidvis til å gå tett innpå deg. Er du klar for det? 
– Helt klar, svarte jeg.
– Kan du komme i morgen?

Han var mindre enn jeg hadde trodd, merkelig lite autoritær, og snakket med en litt hes, nesten uinteressert stemme. Den første utfordringen var å bli kjent uten å fortelle noe faktisk om oss selv, og han hadde bedt meg komme i vanlige klær, så nøytrale jeg kunne finne, og usminket. På impuls hadde jeg lagt håret bakover. Kombinert med de svarte klærne gjorde detaljen meg nesten androgyn, men jeg så ingen reaksjon verken i ansiktet eller kroppsspråket hans. 
Han forklarte meg studieprogrammet. Det besto av både forelesninger og praksisperioder, og handlet om menneskets plass i rommet, i alle forståelser av rom, deriblant kroppens forhold til omgivelsene. 
– Det er særlig her modellene kommer inn i bildet, sa han. 
Han skulle filme det som skjedde i møtet mellom oss, unntaksvis også ta foto. I utgangspunktet skulle alt kunne klippes sammen med annet materiale og brukes i undervisningen eller på prosjektets nettside. 
– Sånn vil ingen av oss være helt nøytrale, sa han. – Og ingenting regissert. 
– Det er greit, sa jeg.
Han så skrått på meg.
– I tillegg kan det munne ut i en utstilling.
Jeg nikket. For meg gjorde verken den mulige sammenblandingen med andre opptak eller de ulike utfallene av opptakene noen forskjell. 
Han tok meg i armen, ganske slapt, og åpnet døra til et studio som vanligvis ble brukt til croquis. Over to av veggene hadde han projisert en film der det ble kryssklippet mellom ulike kjente og helt ukjente åpne plasser i USA, Norge og Europa, som jeg snart ba ham skru av. 
– Om jeg kan få slippe flere visuelle inntrykk, sa jeg. Det var sjelden jeg kom med et så direkte ønske til noen jeg knapt kjente. 
Han så nøytralt på meg over kameraet, samtidig som han tilsynelatende zoomet inn på ansiktet mitt, før han gikk bort og skrudde av projektoren. 
– Bra, da er vi allerede i gang, sa han. 
Han spurte meg med et påfallende jevnt tonefall om filmer som hadde satt spor. Om jeg hørte på radio. Hva jeg likte ved våren, hva jeg likte ved høsten. 
– Jeg liker høsten best, sa jeg. Det var nytt for meg. 
Mens vi snakket, kretset han rundt meg. Etter hvert fikk han meg til å bevege meg i rommet, røre på veggene, nærme meg ham, gå lenger bort. Jeg likte samtalen, stilte få spørsmål tilbake, slappet av. Det virket som om han så forbi utseendet mitt. Han vurderte det ikke, verken som pent eller interessant. Eller vanlig. Da jeg gikk derfra, fikk jeg neste times utfordring. Den var å pynte og sminke meg, gjøre meg så voksen jeg kunne. 
– Gjerne drakt, sa han. – Helst også briller. Noe som får deg til å se myndig ut. 
Jeg spurte om jeg kunne skifte på skolen, men en del av prosessen var å reise dit klar for opptak. 
– Ferdig sminket også?
Han nikket med en bestemt mine rundt munnen. – Med sminke.

Jeg var nervøs allerede da jeg våknet. Mest av alt grudde jeg meg til bussturen. Mens jeg tisset for tredje gang, vurderte jeg taxi. Sjåføren kunne komme til å kommentere utseendet mitt, alternativt stirre på meg i speilet. Det ville være mye mer invaderende enn blikket til et titalls kvinner og menn på en buss. 
Jeg antok at han visste hvor vanskelig dette var for meg, og skjønte at jeg ikke kunne lure ham. Dersom jeg underspilte potensialet i utseendet mitt, ville han se det. Altså hadde han sett meg, men valgt å gå forbi det ytre, som om han brukte kameraet som en slags røntgen. Jeg var takknemlig og følte meg samtidig litt lurt. Ennå var det tre timer til jeg skulle møte ham og tid nok til å trekke seg, men jeg tok på meg en blank, svart kjole og et par høye sko jeg hadde fått av moren min. Jeg konsentrerte meg om oppgaven. Vasket huden grundig, la på et tynt lag med fuktighetskrem, og brukte lang tid på å finne fram de rette fargene. Og så, på et innfall, begynte jeg å framheve den nye skjevheten. 
Jeg sminket fram hvert øyes nye egenart, strukturen i de to øyeformene. Ved hjelp av en lys rødbrun øyenskygge fikk jeg det grønne i dem til å se nesten sennepsgult ut. Dernest framhevet jeg de nye, ulike buene i øyelokkene og brynene med en nesten transparent skygge som inneholdt et spor av glitter. For å unngå at ansiktet skulle se beinete ut, gjorde jeg kinnbeina og kjevene rundere. Munnen ga jeg et lag med vaselin, med bare en liten rest av blodrødt. Mens jeg var inne i det, var det som om jeg bare så én og én del av fjeset. Men da jeg var ferdig og tok inn hele ansiktet i speilet, så jeg et ansikt jeg ville bli kjent med. Som interesserte meg. Jeg bøyde meg ned mot vasken og drakk av den tynne strålen med leppene så langt fram som mulig. Jeg tok meg i å smile. Uten å se opp igjen gikk jeg ut i gangen, kledde på meg kåpa, låste og gikk til bussen. 
Jeg så ut av vinduet hele veien. Jeg skulle på jobb, så enkelt. Var bare en hvilken som helst person på vei til en av uendelig mange mulige jobber, over gjennomsnittet sminket, men ikke mer enn gjennomsnittlig vakker. Da jeg kom fram, følte jeg meg nøytral. Det var som om mitt nærvær i rommet var selvsagt, og opp til meg. Jeg kunne komme og gå som jeg ville. Det var som å være i et rom med mange mennesker man ikke kjenner og heller ikke trenger å bli kjent med. I lange perioder sa ingen av oss noe, det var nok bare å være til stede. Da jeg dro derfra, følte jeg meg sterk, og selv om jeg vasket av meg sminken da jeg kom hjem, hadde ansiktet mer farge enn vanlig, og det pirret ytterst i huden.

Jeg hadde kjent en spent glede da jeg fikk vite hva den tredje utfordringen var. Jeg skulle ha på meg en stor T-skjorte og under den, en tynn, rosa strømpebukse. Det var alt. Ingen sminke. Etter at den lammende nervøsiteten jeg hadde kjent forrige gang forsvant, var jeg ikke redd for noe. Tvert om rumlet det i magen da jeg gikk ut for å finne passende strømpebukser. 
Jeg skiftet bak et lite skjermbrett, som i en moderne og småkinky westernfilm. Beveget meg rundt som om situasjonen var upersonlig og samtidig naturlig. Enda temaet kom på banen tilsynelatende av seg selv, visste jeg godt at det var del av en agenda da vi begynte å snakke om kropp og nakenhet. Diskusjonen var nesten svevende, men koblet med utseendet mitt ble den konkret. Han snakket langsomt og poengtert, og var særlig opptatt av den objektiviserte nakenheten. 
– Som bevisst vises fram, sa han, – og vi kunne sagt kalkulert, men da tillegger vi med én gang handlingen noe kynisk. Enig? 
– Jo, sa jeg og snudde meg rundt på gulvet. – Det blir en dom. 
Men den iscenesatte nakenheten unnslipper ikke spillet, mente han. 
– Kroppen som vises fram bedrar både tilskueren og utøveren. Som om nakenheten og spillet tilhører hverandre. 
Stemmen hans summet videre, og jeg kjente teorien gå i ett med fysikken, eller bli overskrevet av den. Jeg satte meg på krakken som sto inn mot den hvite veggen. 
– Kanskje bedraget blir mektigere nettopp på grunn av framvisningens falske natur? 
Det var som om mitt ytre ble en handling; det å være kropp framfor å se ut. Virkningene av kroppen, hva slags følelser den frambrakte, ble viktigere. Og frigjort fra hvorvidt den var vakker. 
– Hva kjenner du? spurte han.
Smilet mitt hadde smittet tilbake på ham.
– Jeg kjenner meg tung av frihet, sa jeg, med patos i stemmen.
Jeg tenkte at vi lekte, og svingte krakken halvveis rundt.
– Kan du bruke den friheten til å være en parodi?
Jeg snudde meg rundt, i en seig bevegelse, kokett er ordet. – Slutt å smile.
Det kom brått, men lød tørrere enn en ordre. Jeg bestemte meg for ikke å føle meg dum, men heller forsøke meg på spranget han tegnet opp: Kunne jeg etterlikne bildet jeg hadde av iscenesatt nakenhet? Jeg vred meg rundt på stolen, løftet opp beina, spredde dem. Tenkte knapt. Jeg reiste meg opp, gikk rundt stolen. Klistret meg inntil veggene. Strøk over dem med håndflatene. De var kalde. Jeg bøyde hodet langsomt, glidende, halvt ned mot kroppen, samtidig som jeg heiste opp brystet og bøyde rumpa utover, bakover. Sakte, kontrollert, uten å strekke den for langt ut. Jeg så opp mot kameraet, strammet så vidt de små musklene rundt øynene. Jeg så mitt eget speilbilde der inne, men det var ikke meg. 
– Kan du late som om du har lyst på meg?
Avstanden, nærheten.
– Eller på den som ser på deg?
Jeg forestilte meg handlingene mine vist fram på en skjerm, hvor annerledes de ville framstå. Hvor liten makt jeg hadde over hvordan det skulle vises fram. Aller minst over hvordan det ville bli sett. Situasjonen var vrengt. Jeg hadde bare negativen, en mangel på kontroll, og jeg brukte den for alt det var verdt. 
– Kjenner du kåthet? spurte han.
– Nei, sa jeg, jeg måtte kjenne etter. – Er du sikker?

Da han viste meg bildene neste gang, kunne jeg se en våt flekk i skjøten mellom beina på strømpebuksene. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde kjent lyst, men både på bildene og videoopptakene sto den fram som noe helt eget. En flekk som kom fra, men ikke lenger tilhørte kroppen min, og som heller ikke hørte hjemme på de rosa tightsene, eller kledde situasjonen. Den var malplassert og framtredende, og jeg beundret den, som om den var modig, frekk. Dagens utfordring hadde vært å fortelle hva jeg drømte om. På lang sikt, for livet, eller her og nå. Det viktigste var å fortelle en drøm, den drømmen, som jeg ikke hadde delt med noen andre. Jeg hadde vridd hjernen og sovet dårlig. Jeg hadde ikke kommet på noe som føltes stort nok. Kanskje var jeg innhentet av mitt gamle jeg. Nå var jeg glad for utsettelsen og diskusjonen som bildene, eller flekken, ga. Og mulighetene. 
– Så du mener det er falskt, løgn? 
Han spurte nøkternt og tilbakeholdent, men mer personlig enn den akademiske rollen hans tilsa. 
– At du ikke egentlig var våt? 
– Jeg vet ikke. Jeg hadde trodd jeg skulle bli det, men nei. Kanskje kroppen min lurte deg, sa jeg. – Eller kameraet. 
– Eller deg, svarte han. 
Jeg håpet med det samme at han skulle bruke opptakene til noe større, offentliggjøre dem, stille dem ut. Vise at jeg hadde denne siden. At jeg kunne være sånn. 
– Hva tenkte du da du så den? spurte jeg. 
– Flekken? Jeg så den ikke, svarte han. – Ikke mens vi holdt på. Men jeg var sikker på at du likte kameraet. Det forundret meg. 
– Hvordan da?
– Du liker ikke å bli sett på. Men så likte du det likevel.
– Det var lett, sa jeg. – Lettere enn alt det andre.
– Jeg vet det, sa han.
Han så nesten sjenert ut.
– På et vis henger det faktisk sammen med dagens oppgave, sa jeg.
– Hvordan da?
– Jeg tror jeg noen ganger skulle ønske at jeg bare var en kropp.
– Ikke noe ansikt?
– Ikke noe ansikt.
Jeg kremtet.
– Og det er ikke det at jeg er mer glad i kroppen min, nødvendigvis. Enn i ansiktet, mener jeg.
– Men du kan velge når du vil vise fram den, og hvordan? Ordene traff meg presist.
– Antakelig derfor, sa jeg.
En ny og ladet stemning spredte seg i rommet. Det var noe med blikket hans. Måten han dukket og så inn i kameraet på, og opp igjen. Jeg vurderte å fortelle ham om endringene i ansiktet mitt, det nye som hadde startet, men han kom meg i forkjøpet: 
– Jeg tenkte en hel del på kroppen din etter at du gikk herfra sist, sa han. – Du var virkelig god på å parodiere. I den grad at du hoppet bukk over hele parodien. 
Jeg hørte kameraet surre. 
– Jeg har sett på videoen flere ganger. Den gjør virkelig noe med meg. 
– Hva gjør den?
Jeg sa det med en stemme som tilhørte en annen.
– Det er som om du invaderer seeren. Som om du tar kikkeren. Og det er ikke overflaten, utseendet ditt som gjør det, det er noe bak det, som ... 
Han lette etter ordet, vippet hodet bakover. 
– Som lugger. Det er ubehagelig, særlig fordi det er et videoopptak. Du er jo ikke engang til stede når man ser på det. Det vet alle som ser på. 
Han pekte på meg.
– Likevel er du så til de grader til stede.
Jeg svelget hørbart.
– Det blir tydelig at du stoler på meg.
Øynene hans var blitt mykere, som om han hadde drukket. 
Han bøyde overleppa samtidig som han trakk nesa bakover, sånn at den ble mindre, som på en liten gutt. 
– For den som ser på kan det synes som om du ikke burde gjort det. 
– Men seeren kjenner ikke prosessen bak opptakene, sa jeg. 
– Ingen kjenner prosessen bak opptakene, sa han. – Ikke engang på skolen vet de hva vi driver med i disse timene. 
– Og når du viser det fram, ser alt uansett annerledes ut.
– Ja.
Han så undersøkende på meg.
– Jeg har fått rimelig frie tøyler med prosjektene mine. For alt jeg vet, tror folk jeg driver med tortur i trange rom.
Han prøvde å le. Jeg møtte blikket hans, og han ble alvorlig igjen.
– Det jeg mener å si er at her inne er vi avstengt fra verden, sa han.
Han kom nærmere.
– Her er det bare du og jeg og lufta. Lyset og kameraet. Og så klemte han meg, men omsorgsfullt, varmt. Trykket av kroppen hans mykt. Jeg stivnet fullstendig. Ble en liten jente som fikk trøst. Det var ikke derfor jeg hadde kommet. Jeg kjente meg glovarm, gjennom huden, musklene, forbi. Da han slapp taket og snudde seg som om ingenting var skjedd, ble jeg stående tilbake, med en følelse av å være hul i brystet, magen. Den var så konkret at jeg hadde kunnet peke på den om noen hadde spurt.