Hvordan ble George Balanchine den mektigste mannen i amerikansk ballett – og hvordan brukte han denne makten? Våren 2024 fikk jeg boltre meg i stoff om den russiske koreografen som i USA skapte «Balachine-stilen» – til en artikkel om hvordan han, en sultende danser i revolusjonens Russland, ble den mektigste figuren i amerikansk ballett. Historien byr på savn og sult, revolusjon og eksil – nyskaping, kontrollbehov og tøying av hva som er fysisk mulig.

I 2021, mens det pågikk en pandemi, lagde Operaen ny drakt til en av verdens mest berømte balletter, John Crankos Onegin. Under strengt smittevernregime, mens de fleste i Operaen må jobbe på hjemmekontor, fikk kollega Erik Berg og jeg besøke malersalen, bakscenen og kostymeverkstedet – og se verkstedarbeiderne lage Onegins nye drakt.

Høsten 2015 skrev jeg en artikkel om levetid for Framtiden i våre hender. Den begynner sånn:

"La oss begynne med lyset. Det finnes en lyspære som har overlevd 19 amerikanske presidenter, to verdenskriger, Korea-, Vietnam-, Irak- og Afghanistan-krigen, borgerrettskamp og kvinnefrigjøring – og to webkameraer. Lyspæra henger i Livermore i California. I 2001 ble 100-årsdagen feiret, i 2012 111-årsdagen, og da den i juni 2015 rundet én million glødetimer, kledde man seg i historiske kostymer, satte kake på bordet, og snurret film og levende musikk.

– Yes, our amazing little bulb is still burning. Thanks for asking, lød e-posten fra Steve Bunn da vi i november 2015 spurte om den stadig lyste.

En nesten like mirakuløs pære finnes her hjemme: I Thamshavnbanens kongevogn i Orkdal lyste nemlig en Edison-pære fra 1908, helt til den for et par år siden ble flyttet til Orkla industrimuseum – museet mener den fremdeles ville lyst om man koblet den til strøm. En annen superpære lyste opp et stabbur i Malvik i Sør-Trøndelag fra 1936 til den sloknet i 2008 – en måned etter at Adresseavisen skrev om den, forteller eieren.

Hvis slik ekstrem varighet er mulig, hvorfor har jeg skiftet så mange lyspærer i mitt liv?"

… men er lengre enn det, og kan leses i sin helhet her. I tillegg trykkes en kortversjon i nyeste utgave av medlemsmagasinet Framtiden. 

I august 2015 ble jeg sendt på reise av Innovasjon Norge. I min lille leiebil kjørte jeg Valdresflya tre ganger på sju dager, og skrev to reisereportasjer: en fra Rondane, med islett av Jotunheimen, og en fra Gausdal, nærmere bestemt Langedrag. Les reportasjene i sin helhet på Visitnorway.com:

Rondane-reportasjen: Det gode liv på landet

Langedrag-reportasjen: Dyrebare opplevelser

TIL ODEL OG PLEIE
Skinnende epler, evigrøde tomater og lytefrie rotgrønnsaker til tross – gamle grønnsaker er fortsatt best.

Tekst: Maria Børja og Liz Buer
Foto: Johannes Worsøe Berg og Evy Andersen

DET ER HØSTJEVNDØGN i et av kunstens og finansens episentre: auksjonshuset Sotheby's på Upper East Side i New York. På veggene henger verker av Damien Hirst, Jean Dubuffet og Basquiat. Men det er ikke kunst som står på plakaten i dag. Det er gamle grønnsaker.
       – Denne auksjonen fikk meg til å tenke på alt det rare jeg har solgt opp gjennom, sier auksjonarius David Niven foran den spente forsamlingen av elegant antrukne mennesker. Han renser stemmen, har hammeren klar i hånden.
– En gang solgte jeg en flokk med bisonokser. Det var i grunnen gøy. En annen gang solgte jeg rettighetene til å døpe en sel i Central Park. Det var ganske gøy. Men jeg har aldri solgt noen av disse godsakene, sier han.
På bordet ved siden av ham bugner det i rødt, grønt, lilla. Ser man nærmere etter, finner man svarte tomater og tomater som ser ut som små gresskar. Gule auberginer med grønne zebrastriper. Lillaspettede bønner som ser ut som skjell. Hvit squash som mest ser ut som et lite romvesen med ti fingre. De er heirloom-grønnsaker. I kveld skal de auksjoneres bort og få dollarene til å regne i tusentallet. Hva er det med disse grønnsakene?

ARV. HEIRLOOM brukes om grønnsak, blomst eller frukt som har blitt dyrket samme sted i minst 50 år. De er grønnsaker med historie, nedarvet gjennom generasjoner. Frukter bestefar sådde, og som kommer tilbake hver sommer. En norsk oversettelse er «lokale varianter» eller «plantearv-vekster». De er siste skudd på lokalmatstammen. Og samtidig det eldste.
Av flere hundre tusen plantearter, hvorav minst 15 000 er spiselige, dyrkes bare rundt 150 kommersielt i verden i dag. I butikkene må agurkene helst være rette, tomatene runde, eplene blanke, og de må ha lang holdbarhet. Heirloom-dyrkingen er en motreaksjon.
En hel etasje av Sotheby's er for kvelden omgjort til et grøntduftende matskap. I en spesialopprettet bar serveres drinken Cukie, lagd av vodka og heirloom-agurk. I et annet hjørne står små glass med to ulike kalde gule supper basert på heirloom-mais. Fra vandrende fat serveres heirloom-aubergine-caponata, heirloom-tomat på sammenpresset vannmelon, alt komponert av kjøkkensjef Jeremy Bearman fra Michelin-stjernerestauranten Rouge Tomate på Manhattan.
– Heirloom-grønnsaker smaker så mye mer enn konvensjonelle grønnsaker, og bedre. I tillegg spiller de en viktig rolle i bevaringen av genetisk variasjon i mattilførselen vår, sier Brent Ridge, initativtaker til grønnsauksjonen.
Som mange av de andre frammøtte vet han godt hvor Svalbard ligger. Hvorfor? På grunn av Svalbard Globale Frøhvelv, der tusenvis av frø fra hele verden ligger nedfryst som en forsikring for framtidige generasjoner.
       Brent oppdaget heirloom-herlighetene da han og partner Josh Kilmer-Purcell begynte å dyrke grønnsaker på takterrassen i New York – en etter hvert utbredt trend blant trangtboende, matkresne og miljøbevisste newyorkere. Noen år senere er de bønder med eget tv-show – og for anledningen kledd i stilriktige dresser og gummistøvler.

Utdrag

29. november 2008 døde arkitekten Jørn Utzon. Jeg satte meg ned og skrev denne reportasjen, basert på en reise til flere av Utzons danske byggverk samme sommer, som sto på trykk i Dagbladet Søndag:

Etter Utzon

29. november døde Jørn Utzon. Han ble verdensberømt for operahuset i Sydney, men arven etter den danske arkitekten finnes også nærmere enn det.

SYDNEY-OPERAEN er blitt et monument over den moderne arkitekturen. En bygning som mer enn noen annen har satt skandinavisk arkitektur på verdenskartet. Den er blitt et symbol på Australia, og en evig referanse for alle nye kulturhus – operahus især. Og det enda arkitekten trakk seg fra prosjektet før det sto ferdig. Vi vet mer om Jørn Utzons dårlige forhold til Australia enn om hans forhold til Danmark, men faktum er at han aldri fikk realisert en offentlig bygning i Danmark. Likevel finnes de der, husene han fikk reist i hjemlandet. De er ofte bortgjemte – og avbildet langt sjeldnere enn operahuset i Sydney. Spør du en gjengs skandinav, er Utzon Sydney og «det er det». Men Utzon er mye mer, og han er nær. 
Utzon hadde vunnet Sydney-konkurransen da en liten menighet spurte om han ville tegne kirken de hadde spart til i 25 år. Rørt sa arkitekten, som brått var blitt verdenskjent, ja. «Der sto jeg, og fikk det fineste oppdraget en arkitekt kan få,» skrev han i 1967.
Ni år seinere sto Bagsværd kirke ferdig. Den ligger nordøst i København, en liten bussreise unna Nørrebro, så godt gjemt at selv nabolagets beboere ikke helt vet i hvilken retning de skal peke. Vi blir et midlertidig samlingspunkt når vi spør etter veien, men én mann vet, og noen få minutter seinere er vi der. Utvendig virker kirken forholdsvis nøytral og nesten lukket, det finnes ingen vinduer.
Innvendig er opplevelsen en ganske annen. To korridorer, der rikelig av lys slipper inn gjennom takvinduene, leder mot kirkerommet, som er nesten fullstendig hvitt og krummer seg opp mot taket. «Jeg er inspirert av skyene,» skrev Utzon om takformasjonen. Ideen til hvelvingen kom til ham på Hawaii, men det er det skandinaviske lyset, med sine endringer gjennom døgnet og året, som har formet rommet. Men også lyden er ivaretatt. De buete flatene gir ifølge Utzon god akustikk, og de som kjenner rommet, sier det gir en vidunderlig klang for orgelmusikk og korsang. Mens vi besøker kirken, får vi prøvd det ut med én stemme, mitt japanske reisefølge, musikklæreren Taiko.

- DEN ER hundre prosent Utzon, sier forlegger Torsten Bløndal om kirken.
– Det var den eneste gangen han mente han fullt ut fikk gjennomføre sine ideer, tanker og visjoner. Her fikk han fri utfoldelse. Bløndal har i nært samarbeid med arkitekten laget fire forseggjorte bøker om Utzons prosjekter («Logbog» I-IV). De dokumenterer Utzons arbeider med skisser, tegninger og bilder fra byggeprosessen, så vel som av det ferdige bygget. Tekstene er inspirerte, og historiene bak byggene fortalt fra ulike vinkler. Bokserien er et hjerteprosjekt Bløndal har lagt mye flid og penger i, og forleggeren snakker engasjert om arkitekten som aldri sluttet å sette mennesket i sentrum for sin arkitektur. - Han er det beste eksemplet i verdensarkitekturen på en som tok sosialt ansvar, mener han.

«PÅ VEIEN FRA den første ideen - den første tegningen - til den ferdige bygningen, reiser det seg en mengde muligheter for arkitekten og laget av ingeniører, utbyggere og håndverkere. Bare når fundamentet for valget mellom de mange løsningene kommer fra en bevissthet om at bygningen må gi menneskene som skal bo i den glede og inspirasjon, faller problemenes riktige løsninger til jorda som moden frukt,» skrev Utzon selv. Hans arkitektoniske prinsipp kom trinnvis til ham. Under andre verdenskrig reiste han til Sverige, der han jobbet for og lærte av de svenske arkitektene Gunnar Asplund og Paul Hedquist. I Stockholm så han en utstilling om amerikansk arkitektur, med arbeider av Frank Lloyd Wright. Den amerikanske arkitektens syn på forholdet mellom natur og byggeplass, og mellom inne- og uterom, kom til å bety mye. Det samme gjorde finske Alvar Aalto, som Utzon arbeidet for vinteren 1946. Her fikk han kjennskap til hvordan Aalto skapte sin Villa Mairea: De tekniske tegningene ble laget etter at huset var bygget, og utelukkende for myndighetene. En slik framgangsmåte gjorde det mulig å teste husets muligheter underveis i prosessen, og oppnå maksimale løsninger. En studiereise til Mexico i 1949 med norske Arne Korsmo og Grete Prytz satte også spor, i likhet med en tur til Marokko to år tidligere. Alle disse påvirkningene kan ses i hans eget hus i Hellebæk – som han bygde «on site», uten prosjekttegninger – i 1952.
«Det enkle, primitive livet på landet, fjellturer med ski eller rifle, seiling, noen få uker med arabere i fjellene eller ørkenen, en tur til Nord-Amerika og Mexico, indianerlivet – alt dette har formet grunnlaget for hvordan min kone og jeg ønsker å leve, og dermed utformingen av huset» skrev Utzon om Hellebæk.

Utdrag

Intervju med den amerikanske fotografen Corey Arnold, som del av hans fotoreportasje i A-magasinet:

BARNAS NEW YORK. New York er en takknemlig by for journalister og fotografer, og jeg har skrevet flere reisereportasjer fra New York, blant annet denne om hva New York har å tilby de yngste:

NORDMARKA

Jeg har også skrevet reisereportasjer fra Norge og min egen bakgård, Nordmarka. Denne reportasjen sto på trykk i Dagbladet 24. september 2005:

Hjemme alene

Vil du ha hjemme-alene-fest og stolte foreldre samtidig, kan du legge høstferien til Nordmarka. Gratis.

- Det er så lite som skal til, sier Andreas Otterbeck en regntung septemberdag. Vi er på tur i Nordmarka i Oslo, Andreas har funnet fram fiskestanga og smiler fornøyd.
– Helst skulle jeg bodd uti skogen uten regninger og alt sånt slags tull, sier han.

Gratis overnatting. Noen måneder tidligere, en litt disig fridag på Kikutstua:
– Ja, da er det vel bare å sette kursen tilbake til Katnosa, lyder det høyt fra et firemannsbord. Katnosa, ja, det er jo dit vi skal, men vi er litt usikre på veien. Vi får hjelp av den lange fyren ved bordet.
Det er sånn vi møter Andreas. Han sitter sammen med tre venner. 17-åringene Åse Gunderson, Håkon Frede Foss, Annie Nygaard og Andreas har meldt seg inn i turistforeninga. Og dratt på tredagerstur på hyttene i Nordmarka. De er fire av mange nye ungdomsmedlemmer i DNT: Turistforeninga opplever stor økning i antall medlemmer mellom 13 og 26. Medlemsskap koster 150 kroner for 13-18-åringer, 260 for de mellom 19 og 26. Og da er det gratis å overnatte på hyttene.
– Det er jo et kjempebra tilbud. Vi oppdaget dem i vinterferien, sier Åse Gunderson da vi møter dem igjen på den ubetjente hytta ved Katnosdammen utpå kvelden.

Sjølberging. - Dere har med ordentlig mat, dere! Vi har bare ferdigmat, sier Åse da vi drar grønnsaker og kylling ut av sekken. Hun og Annie steker kjøttdeig og setter dagens middag – meksikansk gryte – på bordet. Før turen gikk de på felles innkjøp. Kjøpte det de trengte eller hadde lyst på. Havregryn. Brød. Sjokolade. Gryteposer. 80 kroner på hver. Billigere enn å være ei helg i Oslo. Det er i hvert fall ikke dyrt å dra på tur.
– Er det vanskelig å få med folk på tur?
– Nei. Folk blir med bare de har tid, sier Åse.

På impuls. «Ta vare på hytta, rydd og ta med deg søppel hjem og vis hensyn til andre besøkende,» står det i hyttereglene. Søpla brenner godt i ovnen i den gamle damvokterboligen ved Katnosdammen. Temperaturen er snart på smeltepunktet. Det banker på døra. Sola har nettopp gått ned, men der stråler Sturla Bentzen (31) i døråpningen. Han fikk plutselig fri og ville ta en natt i marka. Sturla lager seg mat. Så blir han med og spille kort. President. To kortstokker og sju mennesker rundt bordet. Og én dårlig taper.
–  Jeg hater å tape, gliser Annie.
Det piper og hun begynner å skrive tekstmeldinger i hjørnet. Taperen må hente vann i fossen. Men da har Annie gått og lagt seg.

Glade foreldre. - Nå har jeg spist fire skiver. Men hvis vi blir her mye lenger, kommer jeg til å spise mer.
Det er neste morgen og Åse som snakker. Gutta ble seine i går og må lokkes opp av sengene med kaffe.
– Vi har et helt brød igjen, sier Annie med store øyne.
– Er det mer havregryn? Andreas spør.
– Så kan vi jo la det stå igjen. Til de neste som kommer.
De er på vei hjem. Åse plukker fram mobilen og ringer hjem. Spør om de kan bli hentet på Stryken.
– Det er utrolig hva foreldre gjør for deg, smiler hun lurt. – Om du gjør sånn som det her.

Utdrag

NORD-NORGE

Vi reiste så langt nord på fastlandet vi kunne komme, og skrev denne reportasjen, som sto på trykk i Dagbladet 19. juni 2005: 

Finnmark mer enn Nordkapp

Gørild Mauseth fant kjærlighet i gamle tørrfiskvegger. Det kan du også gjøre.

FINNMARK (Dagbladet): I 1944 ble flere av Norges nordligste byer brent av tyskernes fyrstikker. Kjøllefjord på Nordkyn, Europas nordligste fastland, sto ribbet tilbake.
Etter krigen bygde fiskerimogulen Nils Foldal opp sine gamle rorbuer og tørrfiskloft igjen. Men nedgang i fisket gjorde at rorbuene lenge sto tomme og forfalt.
I midten av juni åpnet de igjen – som Foldalbruket. Her kan du bo for 250 kroner natta, i hjemlige omgivelser. Kjøkken med alle fasiliteter, «Fiinstue», enkle firemannsrom, men også moderne badstuer.

– LOVE, JUST LOVE. Tusen takk for disse uforglemmelige dagene. Det har Gørild Mauseth skrevet i gjesteboka tidligere i år. Sammen med ektemannen Tommasso Mottola, hadde hun fest på Tørrfiskloftet kvelden før bryllupet.
– Selv om huset er fredet, vil vi at man skal bruke bygningen. Man kan ha rock'n'roll her inne, sier Kjell Sørbø, en av initiativtakerne til gjenoppbyggingen, entusiastisk.
Han står bak baren, en gammel disk donert av en lokal kjøpmann. Gamle trekasser fra fiskefrakt fungerer som stoler.
– Man må ikke ha på seg miniskjørt her, sier Kjell. – Da kan man få flis i ræva.

OG SOMMEREN HAR startet i Finnmark. Det blir lyst, veldig lyst. Men aldri varmt. Seks grader i havet er maks om sommeren som varer fra juni til august. Vil du ha varmen i kroppen, finnes det en måte du kan få den, selv i saltvann. Unge Sørbø, som han kaller seg, har nemlig gått til anskaffelse av en badestamp. Den står på brygga foran Foldalbruket, og når den fyres opp, kan vannet bli 40 grader og varmere.
- Det er et voksende marked, sier Kjell. Han forteller om nyrike russere som søker seg vestover, men som vil holde seg i nord.
For er man på søken etter naturopplevelser à la Lars Monsen, har du kommet til riktig fylke. Med fjell, vidde, snø, kyst og atter kyst, Finnmark byr på noe for enhver.
Det vil si, for enhver som kan tåle litt kulde.

- JEG LIKER Å HA med tøffe jenter fra sør på tur, gliser Kjell under den mangefargede lua.
Vi sitter godt innpakket i gummibåten som et annet Greenpeace-team, på vei ut til Finnkirka. Været er ikke for gærent, men det humper godt forbi merkelige avrundede svaberg i grønt, grått og svart. Vi kikker lenger ut mot havet mens vi holder oss hardt fast i håndtakene på båtkanten.
Og der står den, Finnkirka, og steiler i ensom majestet med sine to kantete steinspir mot den gråblå himmelen. Hurtigruteturistene kan se langt etter denne merkelige kreasjonen når de seiler forbi, men vi kjører tett innpå, går sågar i land.
Vi krongler oss rundt på de kantete steinene som har falt ned fra de porøse fjellene, blitt knust opp i hardkantede biter som gir grått flere nyanser enn vi visste fantes.
På vei tilbake humper vi forbi noen gamle laksehytter. Her pleide fiskere å reise ut før i tida.
Hit kan også de mest hardbarka turistene reise og bo og fiske på gamlemåten. Isolasjon? Fysj! Dusj? Nei da! Her gjelder naturens lover.
- Det er dessverre mobildekning der, sukker Kjell. 

Utdrag

Gjennom 2005 møtte fotograf Lars Myhren Holand og jeg drapsdømte Per Arne i Ila fengsel. I løpet av denne perioden kom Per Arnes konverteringssak opp for retten, der Per Arnes forsvarer var Harald Stabell. Uka før konverteringssaken trykket Magasinet vår reportasje om Per Arne over ti sider, der vi også intervjuet Per Arnes mor, fengselsprest Cato Kristiansen, rettspsykiater Berthold Grünfeld og forsvarer Stabell. Spørsmålet vi ville nærme oss var, Hva skal til for at et menneske som har gjort noe grusomt får en ny sjanse? Av hensyn til familien brukte vi ikke etternavnet hans den gangen. Og av hensyn til Per Arne gjengir jeg kun deler av reportasjen nå, og ingen bilder:

Den store prøven

Han fikk tilnavnet «Majorstua-slakteren». Tirsdag må drapsdømte Per Arne (30) vise at han har blitt et bedre menneske. Magasinet fulgte ham i ti måneder.

TIRSDAG SKAL Per Arne (30) møte i retten. Det er åtte år siden sist. Da ble han dømt for overlagt drap. Denne gangen skal han forsøke å vise at han har blitt et bedre menneske. Hvis ikke, risikerer han å sitte inne resten av livet.

2. NOVEMBER I FJOR. Vi møter Per Arne for første gang. Det blir starten på en rekke møter fram til tirsdagens rettssak i Asker og Bærum tingrett. Det er tett tåke og vi ankommer Ila landsfengsel litt forsinket. Ingen av oss har besøkt et fengsel før. I en boks har vi med kake. Sjokoladekake. Vi har ledd litt av baufilvitser. Vi går gjennom skanneren ved inngangen, legger igjen identifikasjon, og blir hentet av fengselspresten. Så sitter han der i korridoren, på en institusjonssofa. Han reiser seg og kommer fram. Rekker fram en tørr, varm, stor hånd.
– Per Arne.
Dette er mannen Dagbladet i sin tid døpte «Majorstua-slakteren». 19. november 1997 ble han, 22 år gammel, dømt til 18 års fengsel og ti års sikring for overlagt drap under «særdeles skjerpende omstendigheter». Siden har han sittet på Ila landsfengsel. Det er her vi møter Per Arne jevnlig. Fra snøen faller til fuglene synger, over 17. mai, 30-årsdagen hans, gjennom to dødsfall i familien og gjennom sommeren. Det er også i denne tida han får tiltalebeslutningen: Statsadvokaten vil ha Per Arne over på forvaring. I 2002 ble det bestemt at forvaring skulle erstatte den gamle ordningen med fengsel pluss sikring. I en overgangsfase må retten vurdere om de som er idømt sikring skal få en tidsbestemt dom eller om de skal over på forvaring som kan forlenges hvert femte år. Med en forvaringsdom kan Per Arne dermed bli sittende inne på livstid.

- DET VAR DET GRUSOMSTE et menneske kan gjøre med et annet menneske. Det er helt klart. Per Arne snakker alvorlig og konsentrert. 2005 har rukket å bli ti dager gammelt. Per Arne har feiret det han kaller en «vanlig jul»: Stille og rolig. Han er også stille og rolig når han forteller om knivdrapet han nå har åtte års avstand til. Et tilfeldig møte i Slottsparken en vårnatt i 1997 endte med «det kanskje mest groteske drapet noensinne», som rettspsykiater Kjell Noreik kalte det. Garvede kriminalteknikere fra Kripos var rystet over synet som møtte dem på åstedet. Per Arne hadde sluppet ut etter en toårig dom for lemlestelse. Han dro ofte til Oslo i helgene for å oppsøke spenning og slåssing.
– Jeg var en tikkende bombe som fylte på med rus.
– Hva var det egentlig som skjedde den kvelden?

Utdrag fra reportasje i A-magasinet. Vi fulgte også rettssaken i uka som fulgte.

Som ansatt i Dagbladet.no, i stillinger mellom 50 prosent og 100 prosent, jobbet jeg også mye frilans for Dagbladets helgebilag FREDAG, Magasinet og SØNDAG. Denne reportasjen om den historiske utviklingen i det norske jeansmarkedet sto på trykk i Magasinet 19. mars 2005:

STRAMT JEANSMARKED

Konkurransen om rumpa di er knallhard.

- DET ER VIKTIG at buksa sitter fint i rumpa og ikke er for stram i livet.
Vi er på BikBok i storefri. 17-åringene Elin Fløysvik og Lovise Malmhaug prøver Lee. 18-årige Tess Sophie Lervik og Stine Halvorsen går for Fornarina.
- Med sigarettsnitt ser beina lengre ut, forklarer Tess Sophie.

I 1872 FÅR DEN tysk-amerikanske handelsmannen Levi Strauss et brev fra en skredder som vil masseprodusere arbeidsbukser. Strauss går inn med penger og tar patent på olabuksa året etter.
Lenge er det bare arbeidere og cowboyer som bruker de slitesterke buksene. Så sprer buksene seg til motebildet, og på 50-tallet blir jeans synonymt med ungdom og opprør.
Hundre år etter at Levi Strauss mottok brevet, etableres Levi Strauss i Norge. I 1993 dominerer Levi's det norske jeansmarkedet fullstendig. 1 600 000 Levi's-plagg selges - til 4 000 000 mennesker. Det er den høyeste markedsandelen Levi's noen gang har opplevd i Europa.
Så begynner nedturen.

I DAG ER JEANSMARKEDET en jungel. Den består av Levi's, Nudie, Diesel, Lee, Miss Sixty, Replay, Acne, Wrangler, Fornarina, Cerises, Seven, Paper Denim, Rock & Republic, We are, Tsubi, Chip&Pepper, Japan Rags, Evisu, Juicy Couture, Dundup, Earnest Sewn, Blackflame Denim, James Curved by Seun, Meltin Pot, Michiko Koshino.
Felles for merkene er at buksene skal se slitte ut. Men det er ikke nok for å fange oppmerksomheten din. Det blir stadig mer pynt, nye snitt, mer slitasje, flere sømmer. Kjendisene driver salget opp. Når Cameron Diaz sier at Rock & Republic er som en wonderbra for hennes rumpe, ja, så er det mer verdt enn en reklamekampanje.
- Jeansmarkedet i Norge begynner å nå taket. Jeg er ikke redd det skal sprekke, men det kan ikke øke så veldig mye mer, mener Christian Rom. Han importerer Nudie-buksene til Norge. Det svenske selskapet hadde i 2004 en samlet omsetning på i overkant av 170 millioner norske kroner. 28 av disse millionene kommer fra norske lommer.
- Jeg er selv sjokkert, det har gått utrolig kjapt, forteller Joakim Levin, en av dem som startet Nudie i 2001. Og altså en av gutta i gullbuksene.
- Tanken bak Nudie var å lage et lite konsept med en skandinavisk avsender, forteller han.
- Det handler ikke om catwalk eller cowboy i solnedgang. Jeans reflekterer hvordan du bruker dem i hverdagen. Det vil vi rendyrke, utfyller Rom.
- Hvordan skiller det seg fra andre merker?
- Det finnes mange måter å lage billige jeans på, men hvor det ser fake ut. Vi jobber mot at buksene skal være så autentisk slitt som mulig. «Lille» Nudie har vokst fra 2000 par jeans første sesong, til 250 000 par på verdensbasis i år. Er de redd for nedturen? - Faktisk ikke, sier Joakim Levin.
- Det er klart man ikke kan forvente en slik utvikling over tid. Men vi jobber mer langsiktig enn nyheter, nyheter, nyheter.

I 2003 BEDØMMES ØKONOMIEN i Levi's Norge som «dårlig» av Brønnøysundregistrene. Diesels økonomi beskrives som «svak». Begge går i minus for tredje år på rad. For Levi's er underskuddet på bortimot ni millioner kroner, etter en omsetning på 82 millioner kroner.
Internasjonalt har Levi Strauss kuttet ned staben. Etter en lang ringerunde, oppgir endelig kontoret i San Fransisco at antall ansatte i 2000 var 17 300. Nå er tallet rett under 8 850.
Verken salgs- eller pressesjefen i Levi's Norden i Helsingborg vil kommentere de røde tallene overfor Magasinet. Vi ringer Thor Greni, markedssjef for Levi's til 1985 og siden rådgiver for Levi's Norden.
- Jeansmoten begynner å bevege seg over i klovneri, sier han og sikter til staffasjen på jeansen.
- Det startet for sju år siden. Skal man se på modningen av en syklus, ser man på antallet klovnevarianter. Når det blir nok av dem, blir folk lei.

Utdrag – se hele reportasjen på Dagbladet.no.

Jeg skrev også denne historiske saken om dildoens historie, som sto på trykk i Magasinet 18. februar 2006:

Steinharde gleder

Allerede for 28 000 år siden brukte folk dildo.

DEN BLE FUNNET AV arkeologer i ei grotte i Schelkingen i Tyskland. En avlang, mykslipt stein som var 20 cm lang, 3 cm bred og 28 000 år gammel, fra tida da homo sapiens sapiens gjorde sin inntreden for siden å ta over etter neandertalerne. Anatomisk regnes de som de første moderne menneskene. Steinfunnet kan tyde på at de var mer moderne enn man skulle tro. Og brukte dildoer.
- Dildoen har fulgt mennesket så lenge vi har eksistert. Det er rimelig å anta at kvinner og menn har ført ting inn i rumpa og andre steder fra vi kunne gå, sier psykolog og sexolog Thore Langfeldt, som i fjor ga ut boka «Fundamentalisme og erotikk».
- Man har laget dildoer i de fleste kulturer opp gjennom historien. Og dildoene er blitt mer og mer sofistikerte etter hvert som kulturene har utviklet seg, sier han.

FRA DEN GRESKE kulturen kan man se vaser og annen kunst med sirlig påmalte dildoer, noen sågar med to hoder. Flere greske forfattere refererer til dildoen i sine skuespill og skrifter. Det vises til «strap-on»-dildoer for lesbiske, og mer vanlige, enhodede dildoer til greske gressenker. De kunne være laget av stein eller treverk som er lettere å forme og transportere. I Historisk Museum i Hongkong finnes en om lag 2 000 år gammel bronsedildo - en av flere som stammer fra Han-dynastiet. De sies at tjenestejentene brukte dem på herskernes konkubiner eller aristokratiske kvinner med seksuelle frustrasjoner. Andre kinesiske utgravninger har avdekket flere penissubstitutter i jadestein og elfenbein. Sitt nåværende navn fikk dildoen i renessansen. «Dilettare» betyr å åpne på vidt gap, «diletto» betyr nytelse. Ett av disse, eller begge, er opphavet til dagens «dildo». Ordet kan spores tilbake til 1593. Den tidens dildoer ble laget i tre, etter hvert i lær, og olivenolje fungerte som det beste glidemiddel.

SÅ KOM ELEKTRISITETEN. «Vibratoren kan kobles til en hvilken som helst stikkontakt, den kan brukes av deg selv, helt privat i garderoben eller på soverommet, og utstyrer enhver kvinne med selve essensen av evig ungdom.» Den amerikanske historikeren Rachel P. Maines gjorde store øyne da hun gikk gjennom «kvinneblader» fra tida rundt 1900. Egentlig lette hun etter stoff om søm og broderi, men igjen og igjen så hun vibratorannonser som bar dårlig kamuflerte bud om seksuell nytelse. - Jeg trodde jeg hadde en skitten fantasi da jeg så annonsene første gang og tenkte at kvinner brukte vibratorene til å masturbere, sier forskeren til Magasinet. Men flere av annonsene var ikke til å misforstå: «Opphissende! Penetrerende! Energigivende! All ungdoms vellyst vil banke i deg!», lød annonsen for den såkalt «svenske» vibratoren fra Lindström-Smith.
- Også norske blader hadde slike annonser, sier sexolog Thore Langfeldt. Annonsene fortalte gjerne at vibratorene var laget for å holde huden myk, eller at de var til å stimulere stive muskler.
- Men man kan jo se det på vibratorene at de kan brukes til seksuell stimulering, sier han.

VIBRATOREN VAR nemlig løsningen på en utbredt «kvinnesykdom»: hysteria. Allerede i de hippokratiske skrifter fra rundt år 400 før Kristus, skrives det om hysteria og hvordan det bør behandles. Mannlige leger målte hele tida kvinnekroppen opp mot «normalen», nemlig mannskroppen. Kvinners mangel på utløsning førte dermed til at man trodde det var noe galt med livmoren, og det greske «hysteria» kommer rett og slett fra «lidende livmor». Sykdommen ble ofte tillagt egenskaper som engstelse, irritasjon, seksuelle fantasier, hovne kjønnslepper, våthet. Eller sagt på godt norsk anno 2006: lyst.

Utdrag