Høsten 2013 ga jeg ut NY BY på Forlaget Oktober, en roman om norsk identitet i oljealderen – og om kjærlighet i reisingens og veggdyrenes tid.

"Enten du har flyttet hjemmefra i høst, har gode minner fra en gang du reiste ut eller bare drømmer om New York, kan Maria Børjas roman NY BY bli en lykkelig date en kveld du trenger det."
KATRINE STRØM, DRAMMENS TIDENDE

"Børja tar New York på pulsen, og man føler at man er midt på Manhattan selv. Det er under­holdende lesning. Underholdende er det også når Lisa flytter inn i sitt nye kollektiv, og skal lære de sosiale kodene i det amerikanske, intellektuelle miljøet. Her kan man ikke lese nok, ikke diskutere nok, ikke jobbe nok. Å være en nerd er en hedersbetegnelse."
INGVILD KJØDE, KK: Ukas bok

"Det er liten tvil om at Børja virkelig elsker New York. For en som har noe av det samme forholdet til byen er det en sann fryd å lese om Lisas nattlige vandringer og bar-runder på Lower East Side."
PÅL ANDREASSEN, MOSS AVIS

"Maria Børja maler et rikt bilde av byen og dens innbyggere, med alt sitt hykleri, hierarki – og sjarme ... På sitt beste gjennomskuer Ny by mennesker og spillet mellom dem."
ASTRID KARSTENSEN, UNIVERSITAS

"Maria Børja har med dette rigga til ei scene der mange av dei problemstillingane som ligg nære kvardagen dagens unge vaksne, oppvaksne i eit trygt og privilegert Noreg, har gode moglegheiter til å utspela seg. NY BY lukkast i å formidla den rusen det er å sprenga ut frå det vande, å trø på ny asfalt og å forsøka å forma seg sjølv på nytt, etter ein litt diffus mal."
MARIA HORVEI, KLASSEKAMPEN

"Lettbent romandebut om kampen for tilværelsen og et år i New York."
AUDUN VINGER, DAGENS NÆRINGSLIV

"Valgte Lisa rett? Etter to år i New York, en slags dannelsesreise fra studenttilværelsen i Harlem til høye heler og jobb ved det norske konsulatet og samboer og leilighet i Hells Kitchen, er den rosa elefanten i rommet: er det verdt det? Hvem gjør Lisa dette for? Forelderene? Fred? Seg selv? Hva med James og Sol? Og ikke minst, er det verdt det for leseren? ...  Svaret er ja. Børja ville aldri sveket leseren på siste side."
NORDIS TENNES, BOKMERKER.ORG

"Maria Børja tar oss med fra undergrunnsklubb til penthouseleilighet ... Lisa får et rom i et veganerfanatisk kollektiv og de sykelig matbevisste amerikanerne blir skildret med mye humor. Lisas underdanige forhold til dem vekker også medfølelse, jeg får så lyst til at hun skal gjøre et kjøttopprør. Heldigvis vinner hun også ordentlige venner etter hvert og trekantdramatikken mellom henne, venninnen Sol og kameraten James blir godt og utførlig beskrevet"
ERLE MARIE SØRHEIM, DAGBLADET

«Maria Børja skildrer stedene i New York, de kjente gatene, restaurantene, barene og folket så godt at en føler at en er der – selv når en ikke har vært der … Med flytende, godt og levende språk drar Maria Børja meg med inn i en roman som svært kort fortalt handler om å skjønne at vi til syvende og sist oppfører oss best uten «kunstig» fasade, altså at vi er oss selv. Det gjelder som nordmann i New York – som i jobb, idrett, kunst, musikk og i karriere generelt. En roman om beina på bakken.»
EMMA KRISTINE SKJERSTAD, VÅRT LAND

Lenker:

• Forlaget Beijing: Et klart amerikansk trekk
• Radio Nova: Bed bugs don't discriminate
• Magasinett: Finn rytmen i språket
• Moss Avis: Novellen som vokste seg til en roman
• Deichmanske-bloggen: – Newyorkere er rause

HELL'S KITCHEN

Hun våknet av at hendene strøk over lakenet. Håndflate og fingre, linjalrette til fingerspissene, hadde begynt inspeksjonen før hun var våken. De sjekket lakenet glatt, sidelengs, for små og smuleaktige kryp. Sekunder senere sto hun med vidåpne øyne foran speilet og inspiserte kroppen. Snudde seg rundt, strakk og løftet på huden på jakt etter nye stikk mens hun kjente etter om det klødde på nye steder.
     Enda det gjaldt å ikke klø. Begynte hun, måtte hun bruke stiften som sved så mye at den umulig kunne være godkjent i Norge. Den luktet ammoniakk, og før hun skjønte at det faktisk var det, ble flere av klærne hennes bleket; små hvite flekker der stikkene hadde vært.
     Hennes første hele sommer i New York, og Lisa hvilte ikke engang mens hun sov. Hadde hun bare kunnet bruke det til noe, hadde det bare vært energi som vekket henne, eller lyset, men hun skalv, selv i den klamme varmen. Skvatt av den minste bevegelse, av støv som føk ut fra hjørner, av kaffekorn på benken, og hun klødde.
     – Jeg drar, jeg, sa hun mot Fred, og han gryntet. – Kan like gjerne være på jobb.
     Han så ut som om han sov, og vanligvis ville hun likt det. Kjent seg effektiv som var den som sto opp først, og likt tryggheten i å ha en kjæreste med et så insisterende sovehjerte, eller slumrehjerte. Men ikke i dag og ikke i går. Ikke før alt var i orden, ryddet opp i, over.
     Hadde han bare åpnet øynene og sett på henne. Nikket og vist henne at han skjønte alt. At hun hadde grunn til å være nervøs. Kontrakten hennes som gikk ut. Bursdagsfesten hans. Galskapen i å invitere folk hjem nå. Med kløen. Med krypene som levde i veggene deres.     

Beinet hans stakk ut fra lakenet de hadde brukt i stedet for dyne siden den klamme varmen slo inn. Det var hvitt sånn alt annet var hvitt, så eventuelle spor, blodflekker eller de små, svarte prikkene de la igjen, avføringen, ville vises.
     Bedbugs. Det amerikanske navnet sa mye mer om hvorfor og hvor man burde frykte dem. Selv om det norske navnet stemte bra nok – veggdyr gjemte seg heller i sprekker i vegger og gulv enn i senger – var det til senga de trakk når mørket tok over. Det var i senga de bet. Det var i senga hun hadde grunn til å være redd dem. Som om de var ti ganger større enn de var og det var selve livskraften de sugde ut av en.
     I løpet av sommeren hadde hun tatt opp mindre og mindre plass, som om hun gjorde seg selv mindre og huden mindre tilgjengelig for bitt. Hun kunne våkne i fosterstilling rett ved høyrekanten av senga, vendt mot vinduet, mens Fred hadde begynt å strekke ut armene, tøye grensene for sin halvdel.
     Hun måtte smile. Tross alt.
     Det så ut som om han forsøkte å omfavne madrassen.

Strøm
Først etter at de flyttet sammen og ble dørskiltets F. Castelucci & L. Kolberg, hadde hun blitt kjent med mellomtilstanden han lå og summet i. Den så ut som søvn, men mens han lå der og druntet, registrerte hjernen hans morgenaktiviteten i bygningen, i gatene rundt, byen sånn den hørtes ut på avstand. Brannbiler, andre sirener, svære lastebiler som rygget, sjåfører som kjeftet. Morgenstridige unger på vei til barnehagen på 48th Street. Innspurtsarbeidet til den nye skolen som skulle åpne rett over gata, klank-klank fra sju om morgenen. Søppelbilen, glam fra en bikkje, harkingen og kremtingen til operasangeren i fjerde, de oppfinnsomme utfallene til hun som verbalmishandlet mannen sin – det var detaljer i et hendelsesforløp Fred kunne gjenfortelle fra de stilte seg i heisen til de lukket seg ut av den svarte porten og sto nede på gateplan, i sin gate.
     49th Street. De måtte ofte gå bak hverandre på det trange fortauet, men Fred holdt stemmen varm hele veien til Ninth Avenue, gjennom nelliklukten ved 7 Brothers Diner med hyllemeter på hyllemeter med blomster under de enorme blå flowers-baldakinene. Hvis en av meksikanerne i sjappa akkurat da sto bøyd mellom blomsterbøttene, ville Fred hilse «How are you doing this morning» uten spørsmålstegn, ofte midt i en setning som han straks og tilsynelatende uten å puste fortsatte på før et av walk-tegnene – «hvit mann», som hun sa for spøk – lyste, eller blinket, over gata eller over avenyen. Når de gikk forbi liksom-detektivbaren Mickey Spillane’s, ville han kanskje sukke «How generic!» over et New York som var borte (hun hadde hørt Charlie si noe av det samme, men da om de simple materialene, den billige innpakningen – faren til Fred så seg ikke tilbake). Og selv om Lisa kunne være enig – nøkkelsliperne og kopisjappene var blitt færre, frisørene med merkeproduktene, sportsbarene og butikkene med «pene ting til kjæledyrene dine!» flere – samme hvor glatt og generisk den var, hadde Ninth også blitt hennes aveny, den ultimate storbygata, og hun sugde den inn.
     Tretti sekunder tok det dem maks å haste over den. Noen ganger hånd i hånd, andre ganger i flagrende fart, rett bak hverandre, forbi underholdningsteatret New World Stages, der Madison Square Garden ifølge Fred opprinnelig hadde ligget, videre til Worldwide Plaza der han, hvis han hadde fem minutter ekstra eller var ekstremt kaffetørst, ville løpe inn på lille Donna Bell’s Bake Shop midt mellom to Starbucks, og kjøpe en kaffe og blåbærmuffin. Det var en fin femminutter for dem, og når kaffen til Fred ble ropt opp, var det bare å trekke pusten før de møtte strømmen av folk der ute på fortauet, som dro med seg Fred ned i undergrunnen – Downtown and Brooklyn only – til C- eller E-toget han tok til kontoret på Wall Street. Noen ganger gikk det så fort at han ikke fikk kysset henne farvel.
Fremdeles hadde hun sju avenyer igjen, pluss Broadway, men det var lettere å håndtere rushtid alene, og ingen steder var den så intens som her.
Hun ålte seg over Eighth Avenue, forbi Food Emporium, den klassiske baren Lillie’s, med teatre på begge sider: Eugene O’Neill til høyre, Ambassador til venstre, som lyste og blinket allerede halv åtte om morgenen, så alle skulle få med seg at akkurat nå måtte de ikke gå glipp av Chicago og Sweeney Todd eller de andre fore- stillingene som snurret og gikk på markedsgrunnlag av turister i en evig runddans av hei og adjø. Restaurantene mellom dem, som teatrenes høyre hånd: svære og glatte, rede til å ta imot tusenvis av Broadway-feststemte hver kveld. Litt heslig, dette området, men herlig òg, i all sin tvilsomme stas.
     Avenue of the Americas åpnet seg med sin nordgående trafikk og svære bygninger, fontenen og et av høydepunktene på turen: Radio City Music Hall. Alltid måtte hun se dit. Bygningen i seg selv – de krumme art- decohjørnene og flerfargede skiltene som lyste døgnet rundt, som etterlevninger holdt kunstig i live med lys- stoffrør – men også for å se hvem som spilte denne uka. Kanskje var det et band hun hadde sett på en mindre scene lenger ned i byen bare ett år tidligere – så fort kunne berømmelse ramme og et kjellerklubband bli allemannseie.
     På kontoret skjønte de ikke at Lisa orket å gå byen på tvers – ventetida i lyskryssene kunne være utålelig lang. Men hvert kryss hadde sin karakter og sin egen følelse: Fifth Avenues utilgjengelighet og skarpt opplyste, glatte, hyperrene, kostbare merkebutikker. Der valgte hun ofte å gå det ene kvartalet nordover, fra 49th til 50th Street, for da passerte hun det nesten vakre klassiske magasinet Saks Fifth Avenue, med vindusutstillinger som gikk Steen & Strøm en høy gang, og snudde seg i all larmen og mylderet: 180 grader sørover sto den og ruvet, som kvintessensen på byen hun fremdeles kunne føle seg nyforelsket i. Empire State Building, i all sitt prangende stål, med en grensesprengende fortid som verdens høyeste bygg, for evig og alltid et lande- merke, selve symbolet på modernitet, framskritt, framtid.
     Madison var den trangeste og mørkeste av østsideavenyene, men det var noe med reklamehistorien, at det var her det startet. Over den peneste av dem, Park, kunne hun kjenne et blaff: «Tenk at noen bor her, sånn.» Til og med Lexington og Third hadde sine fine sider, og over det brede siste krysset rakk hun dessuten å skjerpe tankene før hun svingte inn gjennom glassdøra under de enorme 825-klistretallene på 50th Street, smilte og sa «Hi, how are you this morning?» til de to–tre resepsjonistene som til enhver tid sto der med varierende grad av høflighet og holdning, attitude. Hun gikk forbi den første raden av heiser, de som bare kjørte til 1–15 og 15–29; hun skulle høyere, og trykket ved den siste raden, ved heisene som gikk helt til topps. Den sa pling når den kom og suste henne opp i høyden, til 38. etasje der hun enda en morgen var på riktig sted til riktig tid, tent for en ny dag, og fremdeles høy på at det faktisk var sånn det var, at det var dette hun kunne kalle hverdag. Jobben som informasjonsmedarbeider ved Det norske generalkonsulatet, som delte inngang med FN-delegasjonen. Navnet hennes på en dør i et viktig kontor. Med utsikt over verdens beste by.

(…)