Å bringe et mesterverk til scenen

Vis full størrelse

Intervju med Christian Spuck. Faksimile: Anna Karenina-programmet (2019). Grafisk design: Kaja van Domburg. Foto: Erik Berg

Høsten 2019 satte Nasjonalballetten igjen opp suksessforestillingen Anna Karenina. Jeg intervjuet koreograf Christian Spuck første gang i 2016, da vi sist kunne se denne sterke, vakre balletten her, og nå intervjuet jeg ham på nytt – til en oppdatert versjon.

“— Tolstojs historie er et portrett av Russland på 1800- tallet, men også en historie om en kvinne som følger hjertet og ikke samfunnets konvensjoner. Historier der politiske konflikter påvirker individet, sier mye om hvem vi er. Vi har et ideal om å følge hjertet dit kjærligheten kan ta oss, men ofte stiller samfunnet seg i veien. Anna Karenina gjør opprør mot dette, og det ødelegger livet hennes. Det er en uløselig konflikt som fungerer på samme måte i Skandinavia som i Asia.”

— Christian Spuck

Verdens vakreste kjærlighetshistorie

Vis full størrelse

Det kunne gått bra for Romeo og Julie, mener Sigrid Strøm Reibo, som blant annet lot seg fascinere av engasjementet og motet til klimaaktivist Greta Thunberg i sin Romeo og Julie høsten 2019. Jeg intervjuet regissøren om Riksteatret/Nationaltheatrets oppsetning – og fikk deilig gjensynsglede av Shakespeares klassiker.

“Jeg synes det er fantastisk at du kan ta en over 400 år gammel tekst, som dette er, og så ser du at mennesket er det samme. Samfunnet kan være annerledes, men våre lengsler, drømmer, kjærlighet, ambisjoner og ønske om makt – alt er det samme som da Shakespeare skrev teksten. Det er derfor disse historiene kan fortelles igjen og igjen og være aktuelle, fordi det er de samme tingene vi mennesker går gjennom – vi blir alle kastet inn i livet, vi skal alle lære og feile, og vi skal alle dø. Likevel tror vi at vi har kommet så mye lenger enn for 400 år siden!”

— Sigrid Strøm Reibo

Slår et slag for likelønn

Forfattere har fått mangelfulle kontrakter og altfor lav royalty for strømming hos Storytel, meldte Klassekampen 15. mai 2019. Jeg stilte opp i intervju som fikk overskriften “Fikk ikke minstelønna”:

“Skal forlagene satse på strømming av lydbøker, må de i det minste klare å betale forfatterne ordentlig.”

— Maria Børja i Klassekampen

“Det er rått og brutalt at forfatterne får så lite penger for strømming. Det er spesielt skummelt at innholdsskaperne ikke er ivaretatt bedre når vi har en kulturminister som er veldig opptatt av digital tilgjengeliggjøring. Digitaliseringen må ikke gå på bekostning av forfatterøkonomien.”

— Heidi Marie Kriznik, leder i Forfatterforeningen

Ballett og kald krig

Våren 2019 jobbet jeg med en spennende sak: “Exit Sovjet” kalte jeg den, om russiske dansere som forlot Sovjetunionen og hoppet av til Vesten for å få større kunstnerisk frihet. George Balanchine gjorde det i 1924, Natalia Makarova i 1970 – begge med sin russiske ballettradisjon i bagasjen, og begge skulle sette sitt solide preg på Vestens ballettradisjon. De to var med i Nasjonalballettens produksjon Mesteraften: Hvite netter denne våren, og til programmet skrev jeg også artikkelen “Kontraster i hvitt“ om deres hvite balletter Symfoni i C og The Kingdom of the Shades, der “danserne må danse og puste som én”. Ah!

Vis full størrelse

Bak tittelen Mesteraften: Hvite netter skjuler det seg en historie om kald krig og avhopp. Faksimile fra programmet Design: Kaja van Domburg

Vis full størrelse

Kontraster i hvitt: De er to ikoniske balletter fra to ulike århundrer. Både Natalia Makarovas The Kingdom of the Shades og George Balanchines Symfoni i C er uhyre vakre, og begge forferdelig krevende. I dette intervjuet sies det en del om hvorfor. Faksimile fra programmet til Mesteraften: Hvite netter. Foto: Erik Berg og Jörg Wiesner. Design: Kaja van Domburg

Deilig barokt

Oi, så gøy det var å lære mer om barokken! Våren 2019 holdt jeg nemlig introduksjonene til forestillingene av Barokk bevegelse med Nasjonalballetten og Barokksolistene. Den besto av fire balletter som alle hadde barokkmusikk som utgangspunkt, og jeg intervjuet også koreografene Cina Espejord og Melissa Hough, som skapte hvert sitt nye verk, foruten musikalsk leder Bjarte Eike.

Tidligere samme vår intervjuet jeg også Ina Christel Johannessen, som skapte et nytt Vårofferet til kvelden Ildfuglen/Vårofferet.

Vis full størrelse

Intervju med Cina Espejord om hennes nye ballett How did I get where … Faksimile fra forestillingsprogrammet, design: Live Molvær, foto: Erik Berg

Vis full størrelse

Intervju med Melissa Hough om hennes nye ballett Bout of the Imperfect Pearl. Faksimile fra forestillingsprogrammet, design: Live Molvær, foto: Erik Berg

Ny vår for Voksenting!

Faksimile: Klassekampen 13. februar 2019

Voksenting har fått en ny vår som lydbok under den populære kategorien “sensuell” på Storytel, skriver Klassekampen. Litt kult og litt klamt – men la gå, så lenge jeg er i selskap med Bocaccio og Vigdis Hjorth! (Saken ble også kommentert i Dagbladet 14. februar.)

Utdrag: “Maria Børja debuterte som forfatter med novellesamlingen «Voksenting» i 2010, en bok Forlaget Oktober beskriver som «en frekk og nærgående novellesamling om alle tingene voksne mennesker kan gjøre med hverandre.»

Den erotiske tematikken i boka har sørget for at den på Storytel står side om side med bøker som har hentet både estetikk og tema fra pornografien.

– Jeg synes ikke at boka min hører hjemme i et pornofisert selskap som dette, men det er jo litt morsomt å tenke at folk som er ute etter klassisk pornografi, kan komme til å klikke seg inn på boka mi, sier Børja.

Faksimile: Dagbladet 14. februar 2019

Hun forteller at hun skrev «Voksenting» som en reaksjon på de «perfekte» seksuelle fortellingene, der man skal se ut på en bestemt måte og innfri forventninger som er satt av pornokulturen, og at det derfor er litt komisk at den nå har havnet i samme kategori som en rekke av disse.

Samtidig er Børja positiv til at algoritmene har sendt sensuelle bøker til topps.

– Egentlig synes jeg det er litt stas at sensuell litteratur gjør det bra. Det trigger fantasien mer enn den pornoen man ser på internett. Mange ser så mange bilder av sex at det nesten ikke finnes rom til å skape egne bilder.”

Balletthøst i Operaen – og mange intervjuer

Tilbake i Operaen, ja, og det betyr høyt tempo og mange og varierte arbeidsoppgaver. En av de aller morsomste, og mest tidkrevende, er dog å intervjue noen av dem som skaper scenekunsten. I høst har jeg skrevet intervjuer med Alan Lucien Øyen, som sto bak storsatsningen The Hamlet Complex i september, og danserne Maria Kochetkova, Maiko Nishino, Eugenie Skilnand og Melissa Hough, som sto på scenen under Sir Kenneth Macmillans ballett Manon – og Maria nok en gang til Svanesjøen-programmet i november. Herlige samtaler med gripende dyktige folk. Den som lever av å stille spørsmål, er privilegert.

Vis full størrelse

Første side av et lengre intervju om storsatsningen The Hamlet Complex med koreograf og manusforfatter Alan Lucien Øyen. Faksimile fra forestillingsprogrammet

Vis full størrelse

De første av ti sider med intervjuer med solistene i Manon. Faksimile fra forestillingsprogrammet

Vis full størrelse

Maria Kochetkova er en danser som har imponert meg veldig i høst – hun er vanvittig uttrykksfull og sterk på scenen, men også som person. Hun kan avvise spørsmål, og svarene hennes er reflekterte og konsise, der mange av oss har en tendens til å bable videre. Her snakker hun om det hun mener er ballettrepertoarets aller tøffeste rolle – dobbeltrollen som Odette og Odile i Svanesjøen. Faksimile fra forestillingsprogrammet

Tilbake i Operaen

16. august 2018 syklet jeg igjen over marmoren som ansatt i Den Norske Opera & Ballett, 3,5 år siden jeg sluttet som informasjonskonsulent. Denne gangen er stillingen omdøpt til kommunikasjonsrådgiver, og hovedvekten av arbeidet er å skrive – alt fra bittesmå til store tekster – om ballett.
     Med klippekort inn på ballettprøver et år framover, er det bare å smile hele veien over marmoren.

I arbeid igjen!

Vis full størrelse

Samantha Lynch og Philip Currell i Forsythes In the Middle, Somewhat Elevated. Foto: Erik Berg

Mitt første oppdrag (på tampen av mammapermisjon) er å holde introduksjonene til Nasjonalballettens Mesteraften. Det skjer i Formidlingssenteret i Operaen en time før hver forestilling – ja, og her, i en innspilt, litt kortere podkastversjon!

Avskjed med Diktkammeret

Vis full størrelse

Som Dagbladets strømpekledte mann på saken, ble jeg i 2003 overrakt Wergelands åre for avisas diktsatsning, hvorav Diktkammeret var ryggraden. Foto: Dagbladet

Midt i foreldrepermisjonen min tar jeg avskjed med en annen "baby", diktforumet Diktkammeret, som jeg har jobbet med i rundt 15 år. Når jeg gir årene videre til min vikar Hilde Susan Jægtnes på fast basis, er med vemod, men et godt vemod, for jeg er først og fremst fylt av takknemlighet – for sjansen fra Dagbladet til å drive med Diktkammeret i utgangspunktet, til alle poetene jeg har fått lese tekster av og intervjue, til alle som har sett og anerkjent oss underveis, til Diktkammerets redningsmann Øyvind Rangøy, til tidligere diktlærer i Skolekammeret, Kristian Rishøi, og ikke minst til min kollega gjennom så mange år, Helge Torvund, som er blitt min mentor og etter hvert venn. For noen år det har vært!

Her er min avskjed i sin helhet, og ikke minst: Her er Diktkammeret – for forumet lever i beste velgående. Skriv på! Les på! Lev vel!

En travel vår

Det har vært en travel og morsom vår for Børjas bokstaver.

21.–25. juni holdt jeg introduksjonene til ballettforestillingen Rooms by Alexander Ekman i Operaen, en vandrende teateropplevelse i rom, musikk, bevegelse og overraskelser.

Som redaktør sendte jeg 30. juni Nationaltheatrets neste National magasin i trykken. Det utkommer i august og handler om en djerv høstsesong i teatret.

Parallelt har jeg jobbet for å finne en løsning for Diktkammeret, og endelig kan jeg avsløre at Klassekampen fra og med 4. juli er Diktkammerets samarbeidspartner. Det blir så bra.

Jeg har også undervist i PR-arbeid ved Westerdals Oslo ACT og i film og kjønn ved Kunsthøgskolen i Oslo. Og 1. juli gikk jeg jammen meg ut i et års mammaperm. Livet!

Faksimile av cover og utdrag fra oppslag om høstens oppsetning av Renset på Hovedscenen. Foto: Øyvind Eide og Alexandra Kremer-Khomassouridze, design: Sigurd Østensen

Faksimile av oppslag om Lille Eyolf og Grønlandsūtraen, der jeg står for tekst. Foto: Øyvind Eide, design: Sigurd Østensen

Shakespeare som fargefest!

5. april hadde Som dere vil premiere på Nationaltheatret, i Sigrid Strøm Reibos regi. Som redaktør for programmet intervjuet jeg Reibo og Bertine Zetlitz, som synger nyskrevne sanger i forestillingen, i tillegg lagde jeg relasjonskartet – blant annet ved hjelp av gamle passbilder. En fest av en forestilling – en fest av en jobb!

Vis full størrelse

Intervju med Sigrid Strøm Reibo, regissør av Som dere vil. Faksimile fra programmet. Design: Sigurd Østensen. Foto: Marte Garmann

Vis full størrelse

Relasjonskartet til venstre viser hvem karakterene er i forhold til hverandre. Intervju med Bertine Zetlitz til høyre. Design: Sigurd Østensen. Portrettfoto: Øyvind Eide. Forestillingsfoto: Marte Garmann

Programmer i nord og sør

NOSO (Nordnorsk Opera og Symfoniorkester) spurte om jeg kunne være redaktør for programmet til deres storsatsning Ariadne auf Naxos denne våren, og med Geir Engerbakk som medskribent har jeg levert et rikholdig program – om vi skal si det selv. Design: Tank i Tromsø.

Utdrag fra Ariadne auf Naxos-programmet på 32 sider. Illustrasjoner: Wakka Wakka, design: Tank

Samtidig sto jeg for programmet på Nationaltheatrets hovedsceneproduksjoner Dekameronen og Don Juan, som i tillegg til flere interessante artikler blant annet inneholdt sitater om hvorfor vi forteller hverandre historier (Dekameronen), og en oversikt over alle Don Juan-ene gjennom tidende.

Don Juan gjennom tidene! Faksimile fra programmet. Design: Sigurd Østensen

SALT i Oslo

For to og et halvt år siden var vi i et spektakulært bryllup på Sandhornøya i Nordland – nærmere bestemt i og rundt det nomadiske kunstprosjektet SALT. Nå står SALT i Oslo, der det blir scene for mange spennende arrangementer i tida framover. Men det er også bare å rusle innom og la seg imponere over de ruvende trestrukturene. Og lurer du på hvem som har skrevet de fine tekstene på nettsida, så er svaret Geir Engerbakk og jeg! Selvsagt i samarbeid med prosjektets uslitelige primus motor Erlend Mogård-Larsen.

Å lese noe nytt for publikum

Jeg leser på Liten fugl, en ambulerende bokhandel vegg i vegg med Rouleur i Ullevålsveien. Snapshot: Geir Engerbakk

Rett etter hjemreise fra Gotland, leste jeg under bokslippet av Manuel Pouts nye roman Hinsides horisonten i Oslo, sammen med ham, Lars Ramslie og Lars Tore Halvorsen. Hva var mer fristende – og skremmende – enn å lese noe av det jeg jobbet med i Visby? Seks siders utdrag leste jeg, fra romanen jeg jobber med, med arbeidstittel Om jeg ikke har kjærlighet. Det føltes bra – bra og helt riktig.

Writer's window

Her sitter jeg og skriver disse ukene, på Östersjöns författar- och översättarcentrum i Gotlands vidunderlige Visby. Jeg har endatil flyttet fra 'rum fem' til det lokalt legendariske 'rum elva'. Fröjd! Blir det tekst av det? Ja. Sakte, og ikke alltid så sikkert, blir det tekst.

Fabeldyr og ondskap

Vis full størrelse

Fra oppgaver til ondskapsintervjuer – Reisen til julestjernen-programmet inneholder det meste! Faksimile fra programmet

Reisen til julestjernen har premiere på Nationaltheatret 22. oktober – med et forestillingsprogram på 60 sider! Det har vært staselig å fylle det med oppgaver til barna og Katja Ebbel Frederiksens fantastiske kostymetegninger – og intervjuet om å spille ond som et deilig rusk i øyet. Aftenposten Junior kan bare sikle av misunnelse!

Et oppgjør med selfiekulturen

Vis full størrelse

Et seks år gammelt intervju er nå lagt ut på nett – og jammen mener jeg disse tingene minst like sterkt i dag, i selfiekulturens tidsalder. Intervjuet ble gjort av journalist Bente Thoresen i det fenomenale bladet Psykisk helse i forbindelse med debutboka mi Voksenting.

"I dag er mange svært opptatt av hvordan de tar seg ut. Ved å ha et konstant utenfra-blikk på seg selv, blir man en posør … Prestasjonsorienteringen er veldig trist. Det blir umulig å vise sårbarhet og takle uperfekte situasjoner."

Tekst underveis

Dom kallar det arbete! Det er langsomt arbeid. Det å sitte og skrive, dag etter dag, måned etter måned. Det kan gå to år, men en dag skyter det fart, det som står der inne på skjermen får liv. På Litteraturhuset (siste uke for denne gang) leker jeg meg med rekkefølgen på tekstene. Det er ingenting som manuelt arbeid. Jeg elsker klipp og lim!

Hvor enn de sto i livet, ble det med inn i arbeidet

Jeg har intervjuet superkoreografene Sol León og Paul Lightfoot. Her er et utdrag:

Paul Lightfoot og Sol León har alltid beskrevet måten de arbeider på som en dialog. Det er en uforutsigbar dialog – og en samtale som ikke ser ut til å kunne tømmes. Så hva skjer når de prater sammen? Litt av det samme. De lar hverandre snakke ferdig, men legger ikke skjul på det når de er uenige. De har utviklet ballettene sine i samme rom, ofte i samdans, likevel kan de beskrive dem ganske ulikt.
– Alle disse tre ballettene vipper på grensa til galskap, sier Paul en gang i løpet av intervjuet.
– Galskap? innvender Sol:
– Når jeg hører galskap, tenker jeg sykdom. Sad Case er hysterisk og morsom, fullstendig hormonell. Den er euforisk, en eksplosjon av energi. Sleight of Hand er kontrollert og seriøs, Same Difference er absurd. Men ingen av dem representerer galskap, sier hun.
De har ikke valgt verdens enkleste arbeidsmåte: det å jobbe sånn sammen, to sterke personligheter og viljer – i en lang periode også kjærester – i et rom fullt av dansere med sine viljer og egoer. Men uenighet er bare en del av metoden.
 

Vis full størrelse

Faksimile av programmet til En kveld med León og Lightfoot. Alle foto: Erik Berg

– Jeg vet ikke om noen andre som jobber som oss, sier Sol, som medgir at det er krevende:
– Vi er to instrumenter som må lytte til hverandre og til summen av det de to skaper. Det er skjørt, noen ganger til å miste motet av, men så gjør jeg det likevel – av grunner som ikke kan beskrives.
Nesten 60 verk har det blitt, og i alt de har skapt, har de brukt seg selv:
– Hvor enn vi sto i livet, tok vi det med inn i arbeidet vårt. Deler av meg er der inne, både vanvittig glade og vanskelige ting, sier Paul:
– Når jeg ser meg tilbake, vet jeg at jeg ikke kunne gjort det annerledes.