Ti år som foreleser om film og kjønn!

På tiende året holdt jeg nettopp min gjesteforelesning om blikk og kjønn i levende bilder ved Kunsthøgskolen i Oslo, der studentene og jeg mesket oss i bilder av kjønn og seksualitet.

Nye eksempler av året var All of us Strangers (med bl.a. Paul Mescal) og Sex (av Dag Johan Haugerud og med fortreffelige Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise i rollene), og særlig sistnevnte slo meget godt an. «Jeg kunne gjerne sittet her hele dagen og sett alle klippene dine», sa en av studentene etterpå. Jeg er så enig! (Vi hadde «bare» tre timer, og akk, så mange flere scener vi kunne sett.)

Forelesningen har også blitt noe mer teoretisk med årene, men ikke mindre saftig, og mens den tidligere handlet mest om kvinnerepresentasjon, handler den i økende grad også om menn – og om kvinnelig maskulinitet, transkvinner og andre identiteter og seksualiteter.

Jeg feirer jubileet med å se hypermaskulinitet i utfoldelse i Gladiator II!


Når du plutselig skjønner at det er alvor ...

Faksimile: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Foto: Jörg Wiesner

Siden oppstarten som doktorgradsstipendiat i august har jeg undervist en herlig gruppe studenter i grunnleggende kjønnsforskning, og i tillegg har jeg presentert forskningsprosjektet mitt to ganger: i Athen, på det blodrøde Pantheion-universitetet, og for rause-og-kritiske kollegaer på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.

Omsider har jeg også klart å formulere en prosjektbeskrivelse som jeg håper kan gjøre det klarere for folk hva det egentlig er jeg skal drive med de nærmeste årene. (…and in English!)

Rent doktorgradsteknisk er jeg blitt plassert på Institutt for musikkvitenskap, der jeg allerede har høstet både rik innsikt og kritiske perspektiver på mangfold i kunsten. Det blir mildt sagt spennende framover.

Nå gleder jeg meg til å stupe inn i Operaen igjen (som forsker, gulp!)!

Doktorgrad? I kjønnsstudier? Mais oui!

Lett overveldet begynte jeg i august 2024 som stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.

Det betyr at jeg de neste fire årene skal skrive doktorgrad, og dersom alt går som det skal, vil den handle om Nasjonalballettens satsing Artemisia, som i 2019 ble lansert med et mål om å utjevne kjønnsubalanse i koreografi.

I tillegg skal jeg undervise og sikkert gjøre mange ting jeg ennå ikke er klar over – men dette kan jeg allerede si: STK er en usedvanlig hyggelig arbeidsplass. Og det sier jeg etter 23 år i arbeidslivet!

Ny vår med Mats Ek

For andre gang på kort tid fikk jeg intervjue Mats Ek, den svenske mesterkoreografen som nå besøker Operaen igjen. Foruten å resultere i en kort spørsmål-og-svar-artikkel, ga praten meg uvurderlig påfyll til introduksjonen jeg holder før hver forestilling, og som jeg i kortversjon har spilt inn til Operaens podkastkanaler. Voilà!

Opprørets time har kommet (tilbake)

Faksimile: VG 24. mars 1994

23. mars 1994, to uker etter at Soundgarden ga ut albumet Superunknown, spilte de på Sentrum Scene. Det var turneens første kveld (!), og som del av en betydelig gjeng fra Moss (Helen Catrine, Lars, Peran, Kai, Thea, Yngvild, Kay, Ole Martin, Miriam, Tage, Espen H., Dag Ståle og Risto) hadde jeg sikra meg billett – til 200 kroner.
                  Det vet jeg fordi jeg 30 år senere står i kjellerboden og leser om kvelden i dagboka jeg hadde på den tida (som jeg kalte Ravn). Jeg har limt inn konsertbilletten og beskriver hvordan vi (mosse)jentene var i mindretall: «Det var 1700 folk der inne, og av dem kanskje 200 jenter.» På slutten gikk de to laveste av oss fram og «fikk sitte på skuldrene til to folk (gutter), så jeg hadde et flott overblikk overalt» – og her legger jeg til at jeg i noen sekunder fikk kontakt med frontfigur Chris Cornell: «Faktisk – det er jo ikke så stort der (Sentrum Scene). Men fullt var det.»
(På nettet, som vi ikke engang forholdt oss til den gangen, ble konserten senere omtalt som «one of the most heavily-bootlegged Soundgarden shows of all-time». Vi forholdt oss imidlertid herlig analogt til den; i dagboka skriver jeg hvordan jeg i forkant av konserten har tatt albumet opp på kassett – for å være litt forberedt. Det overrasker meg ikke om det var Yngvild som hadde rukket å kjøpe plata i løpet av de to små ukene som hadde gått siden utgivelsen!)

30 år. For en som de siste årene har jobbet en del med en helt annen komponist, Johann Sebastian Bach – som skrev noe av sin fineste musikk for 300 år siden – blir Soundgarden-konserten en tidsmaskin. For 30 år er en tidel av 300 år. Det gjør 30 år til lang tid, samtidig som jeg i en alder av 47 plutselig innser at 300 år kanskje ikke er så lenge (i alle fall ikke den evigheten som 17-årige Maria på Sentrum Scene ville tenkt). Menneskeheten er mer eller mindre den samme i dag som i 1724, i alle fall kanskje, men kloden er det avgjort ikke.

Dagboksnotater i hånden til en begestret 17-åring som blant annet noterer «musikk har vokst til å bli en stor interesse for meg, nesten en besettelse jeg ikke kan leve uten.»

Jeg tar meg i å spille Superunknown-albumet igjen og igjen. 30 år siden utgivelsen skjønner jeg fremdeles ikke helt hva Cornell mente med de mange kontrastene og nesten-paradoksene han skildrer i tittelsporet, men jeg elsker fremdeles den opprørske energien i låta – og måten den drives fram av Matt Camerons presise og samtidig nesten sinte trommespill (jeg synes også jeg kan spore en annen trommishelt i detaljene, nemlig Stewart Copeland i The Police. Det er sikkert etterpåklok ønsketenkning, men tanken gir meg glede). Også sistelåta, «Just Like Suicide», får det fremdeles til å dirre i meg – og nesten sju år etter at Chris Cornell tok sitt eget liv, gir den også albumet en uunngåelig tragisk klangbunn.
Likevel er det ikke disse kvalitetene som slår meg sterkest ved gjenhøret – nei, fordi det har gått en god chunk av tid siden utgivelsen, ser jeg plutselig muligheten av at Soundgarden allerede i 1994 beskrev de grove endringene verden siden har fått merke mer og mer av. Klimaendringene, som ikke minst påvirker California – med tørke og store, irreversible skogbranner – griper også om seg nord mot Seattle, byen Soundgarden og resten av grungen gjorden berømt. Og i «Black Hole Sun», det nærmeste Soundgarden kom en kommersiell hit?, beskriver Cornell «boiling heat / summer stench / ‘neath the black, the sky looks dead», en hete og stank vi etter all sannsynlighet vil kjenne mer og mer til i årene som kommer. Videre, i «4th of July», synger han:

Pale in the flare light, the scared light cracks and disappears
And leads the scorched ones here
And everywhere no one cares, the fire is spreading
And no one wants to speak about it

I dag vet vi at fornektelsen av klimaendringene har vært – og stadig er – en mye benyttet strategi blant selskaper som ønsker å tjene penger på olje, plast og overforbruk. Kanskje har vi også bidratt til fornektelsen selv, disse årene, jeg og du og alle andre? Norske Kari M. Norgaard, som har utvandret til USA og er sosiologiprofessor i Oregon (nabodelstat til grungestaten Washington), beskriver i boka Living in denial. Climate change, emotions and everyday life (MIT Press, 2011) hvordan nordmenn unngår å snakke om klimaendringer, nettopp fordi vi vet at gullgruven vår, oljeproduksjonen, er en av hoveddriverne bak klimaendringene. De to kjensgjerningene utløser kognitiv dissonans i oss, og derfor unngår vi helst tematikken.
(I et litt større bilde kan vi også se hvordan vi har unngått å skildre klimaendringene i kulturen vår. Hvor mange norske klimafilmer kan du for eksempel komme på? Hvilke andre «klimapop»-artister enn Marte Wulff har du hørt om?)

Kari M. Norgaards utgivelse «Living in denial» kan få klimakonfliktsky nordmenn til å se seg selv med nye øyne. Omslag: MIT Press

Jeg vil ikke fornekte mer, derfor roper jeg sammen med en rekke andre kulturfolk i Norge stadig høyere hvordan Norge i en tid med nye varme-, tørke-, issmeltings-, nedbørs- og uværsrekorder, stadig vekk lyser ut nye olje- og gassfelter. For noen helger siden ble Den norske Forfatterforening, som jeg er medlem av, den niende kunstnerorganisasjonen som på et år har vedtatt en resolusjon mot oljeleting. Vi blir neppe den siste – heldigvis. Dette er vårt kollektive opprør, som vi deler med naturvernorganisasjoner og ungdommer som fremdeles orker å streike for klimaet.

Mitt nei til oljeleting, min langfinger til Equinor (og selskapets forsøk på grønnvasking blant annet gjennom sponsing av norsk idrett), er uttrykk for et opprør som også fantes i meg i 1994. Da jeg satt og gynget på skuldrene til en svett type på Sentrum Scene, var jeg en opprørsk 17-åring som hadde drukket tre halvlitere og sneket seg inn på Sentrum Scene med lånt legitimasjon (takk, Kristin R.!) og som frøs på ryggen av Kim Thayils ustrigla gitarspill og måten han og Soundgarden og grungen viste fingeren til glossy harmonier. «In my youth I pray to keep», sang Cornell i konsertens åttende låt, og mitt middelaldrende grunge-jeg kjenner et blaff av lykke av at jeg tross alt har klart å bevare noe av ungdommens opprør i meg, om det enn har endret form og retning.
                 
Om det faktisk er klimaendringer Soundgarden beskriver på Superunknown, kan jeg ikke vite sikkert, men kraften i opprøret deres er utvilsom, og den er sterk. 30 år seinere hegner jeg om denne kilden til opprør som om det står om livet, for det står faktisk om livet – kanskje ikke vårt eget, men livet til artene rundt oss og livet til barna våre og alle som kommer etter oss. 
Mens Cornell synger: «Building the towers / belongs to the sky / When the whole thing comes crashing down / don't ask me why», setter jeg opp en enkel likning: «Klima + opprør = håp». Og håpet er, blant mye annet, at dattera mi og venninna hennes – om ti eller 30 år – skal kunne sitte på skuldrene til noen snille fremmede og gynge i takt med opprørsk musikk på et sted like fett som Sentrum Scene. Ja, kanskje helst akkurat der.

Hvordan ble George Balanchine den viktigste mannen i amerikansk ballett?

Jeg har fått boltre meg i stoff om George Balanchine – og skrevet en artikkel om hvordan han, en sultende danser i revolusjonens Russland, ble den mektigste figuren i amerikansk ballett.

Historien om George Balanchine byr på savn og sult, revolusjon og eksil – nyskaping, kontrollbehov og tøying av hva som er fysisk mulig. Med balletten Diamonds ville han gjenskape prakten han opplevde i St. Petersburg som ung danser –  der han lærte seg trinnene han siden tok med seg til USA.

Men historien om George Balanchine inneholder også mulig maktmisbruk og en rekke forhold med kvinnelige dansere, noe jeg også skriver om. Kildene er mange, og jeg har blant annet lent meg til den nye podkasten The Turning: Room of Mirrors, men også danseforskning om kvinnekroppsidealet Balanchine sies å ha skapt, blant annet fra bøker som The Evolving Feminine Ballet Body.

Det russisk-amerikanske sporet har jeg blant annet utforsket i bøkene Before, Between, and Beyond, Making Ballet American og Balanchine and the Lost Muse, PBS-dokumentaren Ballet in America: George Balanchine (part 1 and 2), som ligger på YouTube (anbefales!) og New Yorker-artikkelen «George Balanchine’s Soviet Reckoning».

Den nesten underlige effekten er at jo mer jeg leser og lærer om ham, jo mer vil jeg se av ballettene han har skapt. (Tidligere har jeg ofte syntes at Balanchines balletter er stive og altfor glitrende.)

Nå finnes i alle fall sjansen her til å se Diamonds – i forestillingen Diamanter – og så tillater jeg meg å glede meg til å se ballett han skapte til Stravinsky!

Går det an å lansere film om Israel og Palestina akkurat nå?

Faksimile: Rushprint

Norsk-palestinske Mohamed Jabalys ultraferske dokumentarfilm Livet er vakkert hadde premiere på verdens viktigste dokumentarfilmfestival (IDFA) mandag denne uka, mens Tonje Hessen Scheis Praying for Armageddon hadde USA-premiere dagen etter at Hamas angrep Israel – og begge har utløst sterke reaksjoner.

Der Jabaly skildrer sin kamp for å bli i Norge og Tromsø samtidig som han lengter hjem til Gaza, viser Scheis film hvordan evangelikale kristne i USA nører oppunder konflikten mellom Israel og Palestina.

Men hvordan lansere film som berører Israel/Palestina-konflikten i et så betent klima som dagens? Og med alt som pågår på Gaza, i Israel og på Vestbredden, kan man kalle egentlig slippe en film med tittelen Livet er vakkert?

Dette har jeg skrevet om for Rushprint. I artikkelen snakker jeg med Mohamed Jabaly og filmprodusentene KriStine Ann Skaret (Stray Dogs) og Torstein Parelius (UpNorth Film) om utfordringer og potensielle fallgruver.

Faksimile: Rushprint

The relentless interruptions of motherhood – i bokform!

Forordet – i norsk språkdrakt.

Endelig er den her, Kristine Nyborgs fotobok om morskapet, Learning to Speak Bear, der jeg har fått æren av å skrive forordet!

Her er et utdrag (forordet finnes dessuten på engelsk):

«Jeg tror det er sant, at det å få barn er noe av det største et menneske kan oppleve. Et mirakel, fysisk sett. En jording, mentalt sett. En kontinuerlig utvidelse av hjertet. Men det er også noe av det mest krevende vi kan gjøre. Det hjelper å ha ønsket seg barn når man med søvnløs hjerne og oppstykket døgn skal lære seg alt dette nye helt på egen hånd – på et språk man attpåtil må snakke med hele kroppen.

Ferske foreldre får livet snudd på hodet. Særlig mor, særlig om hun har lest og hørt hvordan man gjør alt «riktig». Og om hun vil fortsette å være et arbeidende menneske også ute i verden, kan hun bli stående på hodet en god stund.

Å fullføre en tanke. Skrive et sammenhengende avsnitt. Se gjennom kamerarullen og oppdage en rød tråd. Det er arbeid som krever tid. Ro. Konsentrasjon. Før man får barn, er det lett å ta det som en selvfølge. Med familie oppstår dette rommet etter at barna har lagt seg. Med mindre man har barnehage og økonomi nok til å kunne hengi seg til arbeidet i arbeidstida. (…)»

Boka beskrives sånn av forlaget:

“Learning To Speak Bear is a book of photographs exploring the visual cues and relentless interruptions of motherhood while showing the grit that happens in caring for young children. It seeks to take the viewer through the reality that is everyday life and shed light on the challenges primary caregivers face. Having children is a biological process, becoming a mother is not. Becoming a mother means confronting buried trauma while straddling the first, second and third shifts, juggling physical and emotional needs with financial obligations and often lamenting careers due to high childcare costs and poor support. These photographs are an invitation to explore the physical work of the second shift so you can understand the mental load of the third shift. This is motherhood.”

Bestill den her!

Kolonialisme med kamera

Faksimile: Rushprint

Den syriske dokumentarfilmprodusenten Orwa Nyrabia, som leder verdens største dokumentarfilmfestival, er gått lei av vestlige filmskapere som reiser ut for å «redde verden». Da jeg fikk intervjue ham for Rushprint, ble praten en slags ABC til hvordan kolonialisme typisk ser ut på lerretet – skikkelig forfriskende for meg, og kanskje lærerikt for norske filmskapere og andre som står i fare for å trekke fram det mest eksotiske når vi skildrer «de andre»?

Etter å ha sett litt for mange filmer der vestlige filmskapere har lest en reportasje fra et fjerntliggende land, fått filmstøtte og så reist dit for å «redde verden», mener IDFA-lederen det er på høy tid å avkolonisere filmblikket og dokumentarfilmen.

– Hvis du gjentar kolonialismens historie med kameraer, kan du ikke late som om du redder verden. Det er utbytting, mener Nyrabia. – Det er heller ikke sånn du skaper kunst, men business.

– Har du noen tommelfingerregler, en sjekkliste som norske filmskapere bør gå gjennom?

– Først av alt ville jeg snakket med mennesker, skaffet meg samarbeidspartnere som er ærlige, og lytte, ikke på en selvrettferdig måte. Hvis de sa at jeg var i ferd med å bli en «hvit redningsmann» – «a white savior» – skal jeg ikke tenke at de hater min medgang. Jeg vil lytte, spørre meg selv hvorfor og hvordan jeg ikke har lagt merke til det? Det får du kun til med folk som kommer fra andre deler av verden, andre kulturer, sier han. Her leser du hele intervjuet.

“Europeere leser alltid en artikkel i New York Times – jeg vet ikke hvorfor, men det er alltid der – om en historie på den andre siden av jordkloden. Du vil lage den filmen, du forbigår fire lokale filmskapere på veien, men flyr dit og betaler menneskene du møter, sånn at de hjelper deg – og de gir deg all den folklore du vil ha, for de trenger pengene. Du kommer hjem og føler deg som verdens beste menneske, fordi du reddet de stakkars menneskene. Kanskje får du til og med fly dem inn til neste filmfestival, der de viser fram sine tradisjonelle drakter, og du kan rope at «dette er urettferdig», og alle i salen har et øyeblikk av katarsis – men faktisk gjorde du alt for din egen skyld. Filmskaperne som bor der du spilte inn filmen, fikk ikke sjansen, og nå er muligheten borte.”
— Orwa Nyrabia

Hva driver mennene som utøver vold mot kvinnene de elsker?

Deeyah Khan i arbeid. Foto: Fuuse

Vold er den røde tråden i alt filmskaper Deeyah Khan har lagd. Jeg har intervjuet henne for Rushprint om filmen Raseri bak lukkede dører, der hun møter menn som utøver vold mot kvinner de sier at de elsker. Se den på NRK!

I intervjuet snakker Khan om machoidealer, Andrew Tate og innestengte følelser, om at partnervold forekommer i alle miljøer og at psykisk vold også er vold – og hvor vanskelig det var å få voldsutøverne til å snakke på kamera.

«Det var avgjørende for meg å vise at mennene som gjør dette, ikke er monstre, men mennesker vi kanskje jobber, er venner eller naboer med. Derfor ville jeg ikke skjule ansiktene eller forvrenge stemmene deres. Bare ved å se dem, kan vi få en forståelse av hva som har brakt dem dit de er», forteller Khan.

For å stoppe volden, mener hun, må vi nemlig først forstå den.

“Jeg har sett hva handlinger og menn som dette gjør med kvinners liv og barns liv, om de har barn. Derfor var det veldig vanskelig å sitte og lytte til voldsutøverne, høre dem rettferdiggjøre handlingene sine, fortelle hvor lite det betydde for dem eller hvor «små» de anså kvinnene å være. Det er ukomfortabelt, og på mange måter hater jeg det, men om jeg skal forstå, må jeg lytte videre og komme forbi ubehaget. Håpet er å finne ut hvor utviklingen kunne gått en annen vei, slik at ikke menn ender med å ty til vold.”
— Deeyah Khan

Deeyah Khan kjente på sterke følelser mens hun intervjuet voldsutøvere. Men for å forstå, må man lytte, mener hun. Foto: Fuuse

Åpner hjertet mitt i Samtiden!

Faksimile: Samtiden, juni 2023

– Dersom jeg ikke skrev om vår tids største sak, klimaspørsmålet, kunne jeg like gjerne slutte å skrive. Så avgjørende føltes det.

Det forteller jeg i et nytt intervju i Samtiden, som det føltes ærerikt å bli invitert til. Videre avslører jeg:

– Novellesamlingen startet som en roman, der et parforhold var navet. Den første og lengste novella, «Mennesker det lyser av», sprang ut fra en scene der et par våkner etter fjerde tropenatt på rad. Mellom dette paret, Henning og Sunniva, lever den friksjonen som finnes i samtida og klimadebatten: Kan vi sette vår lit til politikerne og teknologien, eller må vi slutte å fly, spise kjøtt, kjøpe nye klær og kjøre bil? Selv om det åpenbart ikke gjelder «alle», er det mange som føler at uansett hva vi gjør for at klimaet og naturen skal bestå som vi kjenner det/den, blir det forsvinnende lite i det store bildet – men samtidig er det å gjøre ingenting, det samme som å gi opp.

Boka kan bestilles på https://bok.norli.no/hele-verden, der jeg gjerne skriver en hilsen (om du vil ha det, da!) – jeg skal ned på Norli på torsdag denne uka!

Ruth Lillegraven har intervjuet meg om «Hele verden»

Ruth Lillegraven. Foto: Agnete Brun

Så heldig er jeg at herlige, superdyktige Ruth Lillegraven har intervjuet meg om boka mi og skriving for Boktips.no! Ruth spør blant annet om koblingen mellom erotiske Voksenting (som ligger under «Sensuelt» på Storytel) og den nye novellesamlinga. Og jeg avslører såpass:

«Etter Voksenting var jeg kanskje litt redd for bare å assosieres med sex. Det finnes seksualitet også i Hele verden skal elske oss, men her handler det kanskje mer om det man ikke har tilgang til. Sus i den siste novella dras for eksempel mot sin nyansatte kollega, Katrin, som viser seg å være hennes konkurrent. Hva gjør du når du mister jobben til en du er tiltrukket av?»

Her er intervjuet i sin helhet. Og tusen takk for praten, Ruth, jeg koste meg tvers gjennom!

“De to første novellene i boka var med Maria Børja i åtte år, lenge trodde hun at det var en roman hun skulle skrive. I ettertid tenker hun at hun holdt på med romanforsøket altfor lenge. Fremdeles kan hun lure på om hovedpersonene i novellene kanskje er én og samme person.

Men det er noe befriende ved å tegne opp et handlingsrom eller en stemning over ikke altfor lang tid, over å reindyrke situasjonen, sette personene sine litt ut av spill, forlate dem og gå inn i noe annet. Noe løsnet endelig i skrivingen da hun innså at stoffet ikke måtte være en roman, at det kunne bli noveller.

– Det ble så lett og lystbetont, plutselig, og på mange måter er jo boka det også. Selv om mye av den underliggende tematikken er alvorlig og til dels mørk, er det heldigvis mye liv, lyst og lek her også. Det var så gøy å skrive denne boka, jeg håper det når helt fram til leseren, sier forfatteren.”
— Ruth Lillegraven